Orkesteret har sluttet å spille, men jeg synger av full hals. Jeg ligger på gulvet og synger, scenelyset blender meg, jeg fester blikket på lysekronen der ute over hodene på publikum. Jeg vet at hun kan høre meg. Nevermore the sun shall rise, synger jeg, stemmen min alene i det store rommet, to chase the night with fiery skies.
Allsang er historien om Ivan og Marie, en fortelling om sangen og menneskestemmen, om en ukjent Händel-opera og om hvordan vi aldri slutter å håpe.
Eivind Buene skriver med en uovertruffen musikalsk sans.
Omtale
Forfatter(e)
Anmeldelser
"Eivind Buenes nye roman oser av kjærlighet, musikalitet og dramatikk, fint modulert mellom heftig crescendo og dvelende decrescendo.(...) Buene er drivende god på språk og komposisjon, psykologi og situasjonsbeskrivelser, og han har et særlig blikk for det tragikomiske. (...) setningene er ladet med intensitet, personene er levende skildret, og de malende beskrivelsene av operaens dramaturgi, persongalleri og handlinger blir liggende som virkningsfulle overtoner i fortellingen."
Arne Hugo Stølan, VGKlangfylt og bevegelig
" (...) en klangfylt tekst som oppleves som smidig og behagelig å lese, samtidig som den virker komponert ut fra helt andre prinsipper enn «spenningsoppbygning» og «karakterutvikling». Dette er med andre ord en roman utenfor allfarvei, men som likevel oppleves som et helstøpt verk.(...) Den melodramatiske (og lettere geriatriske) sluttscenen involverer virkelig store følelser slik ekte operaer skal gjøre, og avrunder på glimrende vis en helstøpt operaroman."
Gro Jørstad Nilsen, Bergens TidendeI operaens vold
"Formbevisst: Forfattere som kommer til litteraturen fra musikken bringer selvtillit til sitt nye felt. (...) en fryd å lese (...) Dette kommer det sterke tekstkropper ut av, som våger mye komposisjonsmessig, uten å gi avkall på innholdet."
Susanne Christensen, KlassekampenVakkert språk, nøye komponert
"Allsang er en presis historie, ført i et vakkert, forførende språk som aldri vipper over i klisjéene, selv om operakunsten hele tiden lener seg på kitsch, i alle fall i romanen. Språket er fritt for anstrengte snakkemåter eller forsøk på å forsere handlingen. Romanen er nøye komponert. Her er det ikke én scene for mye eller for lite og Eivind Buenes tålmodighet med å legge ut vendingene, er imponerende. (…) Når Allsang slutter elegant i et kjent bibelsk motiv, nemlig fornektelsen, er jeg en lykkelig leser. Midt i en førjulstid med Chris Rea på radioen og kommersielt mas, er romanen en rensende affære som ikke jukser, som ikke bruker billige triks. Den er en roman som våger å bidra til forståelsen av den kunsten den forteller om."
Vidar Kvalshaug, AftenpostenHåpets sang
"(…) en usedvanlig stilsikker og fengslende roman, skrevet med en språksans som bringer fram musikken i hver eneste setning."
Sigmund Jensen, Stavanger AftenbladSvanesang på operaen
"Karakter og språk henger godt sammen i prosadelene av romanen. Buenes styrke ligger i ordforrådet og variasjonen. Musikkuttrykkene gir et språklig løft i måten Buene bruker dem på."
Karen Frøsland Nystøyl, Vårt Land