«Armauer er ikke Gud, sier Inger. Nei da. Hun ler litt og ser ned i koppen, gjør store øyne. Det har jeg aldri sagt. Armauer, han er bare et menneske. Av kjøtt og blod, som deg og meg, han. En dag kommer han tilbake. Da vil Armauer spørre: Hva gjør den kvinnen her blant alle de glemte, døde?»
Inger og den unge Johanne bor på leprahospitalet St. Jørgens i Bergen. De drømmer om å komme seg vekk derfra.
«[...] hun gjør det innenfra, med en antydende fortellerstil og et unikt språk som både er barnlig og mytepreget. Om hun så skulle gjenta formelen på nytt, er dette et forfatterskap verdt å følge med på videre.»
Sindre Andersen, Klassekampen, 23.06.2018«Mossige har en sans for timing som gjør at dialogen får klinge ut i scener som nærmest uten unntak kuttes av på helt riktig sted.»
«Leprahistorien er i seg selv nærmest umåtelig rik, både tragisk og fascinerende. Mossige åpner opp og nyanserer elendigheten uten å trivialisere den»
Elisabeth Frøysland Pedersen, Morgenbladet, 03.08.2018«Romanen Armauer er en enkel og brutal skildring om en ung jente på St. Jørgens hospital.»
Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
