Storvaagen, Lofoten, 1871
Marika vet altfor godt hva som bor i herr Thams, og nå har hun i tillegg et blåmerke på halsen som kan bekrefte det. Samtidig som hun frykter for Nicodemus’ sikkerhet, må hun gjøre gode miner til slett spill for ikke å tilkjennegi at hun vet at det er husets herre som står bak overfallet.
Cathrine Thams røper en hemmelighet til Marika, og Marika er usikker på hvordan hun skal reagere.
«Så frøkna e i lykkelige omstendigheta?» hørte Marika seg selv spørre. Hun kunne ha bitt tungen av seg. Som ugift kunne frøkna umulig kalle dette «lykkelige omstendigheter». Da frøken Cathrine ikke sa noe, fortsatte hun febrilsk: «Unnskyld, æ vesst ikkje at …» Hun tidde, redd hun hadde sagt altfor mye. Men heller ikke nå klarte hun å tyde frøknas følelser. Var hun glad eller nedbrutt?
