Thorbjørn Egner (1912–1990) vokste opp i en musikalsk familie på Kampen i Oslo, som sønn av en kjøpmann. Han utdannet seg til tegner, og arbeidet noen år som dekorasjonsmaler og reklametegner. Samtidig begynte han å skrive for barn, og i 1940 sa han opp reklamejobben og konsentrerte seg helt og fullt om arbeidet som forfatter og bildekunstner. Blant Egners første barnebøker finner vi fortellingene om Ola-Ola, Jumbo som dro ut i verden og Da Per var ku. Gjennombruddet kom i 1949 med Karius og Baktus, som startet som hørespill i lørdagsbarnetimen i radioen før den populær fortellingen kom i bokform. Historien om de to tanntrollene ble tidlig dramatisert, og har blitt satt opp på en rekke teaterscener. Karius og Baktus er i tillegg foreviget gjennom Ivo Caprinos fantastiske dukkefilm om det dramatiske livet i tennene til Jens.
Av Egners øvrige hovedverk står Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemomme by (1955) sentralt. Også disse fortellingene ble først sendt som radiohørespill, før de forelå i bokform. Både Dyrene i hakkebakkeskogen og Folk og røvere i Kardemomme by har senere blitt dramatisert for teater og er satt opp ved en rekke scener i inn- og utland. I 2016 hadde den norske animasjonsfilmen Dyrene i Hakkebakkeskogen premiere. Den første teaterversjonen av Folk og røvere i Kardemomme by hadde premiere i 1956, og i 1988 kom en filmet teaterversjon i regi av Bente Erichsen, mens filmselskapet Qvistens animerte versjon ble tatt imot med begeistring fra både kritikere og publium da den forelå i 2022. I 2015 ble Hakkebakkeskogen åpnet i Kristiansand Dyrepark, mens Kardemomme by, i full størrelse, ble åpnet allerede i 1991. I den lille byen kan man møte både de tre røverne og den strenge tante Sofie. Dyreparken i Kristiansand med «Egners vidunerlige verden» har blitt en stor attraksjon, som besøkes av småbarnsfamilier fra hele landet, særlig sommerstid. Musikantene kommer til byen er en senere bok fra Egners hånd som må nevnes spesielt. Også denne historien ble først laget som radiohørespill, deretter som teaterstykke, før den kom i bokform, først i 1978. Under markeringen av Egners 100-års dag i 2012, ble dette musikalske stykket oppført på Den Norske Opera.
Thorbjørn Egner var en allsidig kunstner. Han var dramatiker, viseforfatter- og komponist, forfatter, scenograf, maler, grafiker og tegner. Han behersket en rekke bildeskapende teknikker, som tresnitt, akvarell, silketrykk og gouache. I bøkene sine brukte han først og fremst tusj, der alle figurer fikk svarte konturstreker, mens de ble fargelagt med lyse vannfarger. Gjennom en årrekke utga Egner illustrerte lesebøker for grunnskolen. 1972 ble han tildelt St. Olavs Orden for sitt samlede forfatterskap, med særlig vekt på lesebøkene. Egner utga også gjennomillustrerte dokumentarbøker, som Gamle hus i Vågå og Gamle hus i Rauland. Thorbjørn Egner gjendiktet også A.A. Milnes bøker om Ole Brumm og vennene hans til norsk.
Bøkene om Karius og Baktus, Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen og Folk og røvere i Kardemomme by er utgitt i en rekke land. Skuespillene som bygger på disse populære historiene, som har vist seg svært universelle, blir stadig oppført på teatre rundt i hele verden.
Anders Heger har skrevet en kritikerrost biografi om den store kunstneren: Egner. En dannelseshistorie (2012). Her et lengre sitat fra Hegers forord til boken: «Fortellingen om kunstneren og samtiden er alltid en historie om gjensidig påvirkning. Men det er få diktere om hvem man med samme rett kan si at de var et direkte resultat av sin tid. Og nesten ingen som i samme grad selv har preget den tid de virket i. I mer enn fem tiår var Thorbjørn Egners røst blant landets viktigste på alle de arenaer han valgte som sine: kunst, litteratur, pedagogikk og kringkasting. Fremdeles kan et flertall av nordmenn deler av hans verk utenat.
Egner behersket tre kunstarter til perfeksjon. I tillegg mestret han alle litteraturens hovedgenre: poesi, drama og prosa. Ikke slik at det ene var støttefunksjoner til de andre – altså at han var en prosaist som dramatiserte egne verk for å få dem formidlet, eller en poet som tegnet til egne dikt. Han var helt ut billedkunstner, helt ut visekunstner, helt ut dikter. Thorbjørn Egner forvaltet alle deler av sitt talent med kunstnerens dype alvor, barnets lekenhet og den sant voksnes ansvarsfølelse. «Så kunne de store hjelpe de små, og de små hjelpe de store, for det er mye vi små kan, som de store ikke kan,» sier Morten Skogmus (Dyrene i Hakkebakkeskogen). Både i sine offentlige ytringer og i sin litteratur var forfatteren nesten insisterende upolitisk. Likevel er hans verk så tett forbundet med fremveksten av det moderne Norge, at de to i perioder er vanskelig å skille fra hverandre».
