Bergverket

Trekk pusten, legg vekk mobilen og hald deg til teksten, så kan du få deg ei kjekk og underleg stund. (...)

Om eg hadde treft Karsten, ville eg late han få prate i veg om bergartar og synsnerven og anna som måtte interessere han, men det er jo ikkje alltid slikt passar. På same måte må du vere tolmodig når du les Schades bøker, slik som når du les til dømes Kristian Klausen, som òg er ein språkleg vilter og assosiasjonsrik drammensforfattar. Eg frydar meg over Bergverket, og for meg er boka årets største litterære overrasking så langt, og ikkje ver redd for å kjenne deg dum. Hiv deg over boka

Ingvild Schade er i ferd med å skape sin egen litterære undersjanger. (...)

I Bergverket, en 120 sider lang bevissthetsstrøm, er det en saklig voksenstemme som målbærer Karstens førstepersons- beretning om et barnslig og uoversiktlig detektiv- mysterium. Hvis kombinasjonen av perspektiver høres ut som en rar hybrid, er det fordi det er nettopp dét. Tro mot seg selv. Noe av det som grep meg mest ved Schades debutroman Drammens rekordbok ( 2014) var den eiendommelige stilen hennes. Den hemningsløse og utflytende maksimalismen, surrealistiske utlegninger og digresjoner føyde seg umerkelig, nesten organisk, sammen til en engasjerende og fremfor alt morsom historie. De absurde skikkelsene i Drammens høyeste boligblokk minnet ikke om noe jeg hadde lest før, og slik er det også med Bergverket. Romanen er distinkt i all sin Schade- het. (...)

Schades andre roman er formmessig mer utfordrende enn sin forgjenger, men fantasien og den språklige lekenheten oppleves enda sterkere i Bergverket. Språket har en musikalsk presisjon. Humoren fornyer seg stadig gjennom Karstens springende tankerekker. Oppmerksomheten forflytter seg fra det ene mikroskopiske scenarioet til det neste. I stedet for å prøve å forstå hva som egentlig skjer, hengir jeg meg etter hvert Karstens uryddige og komiske redegjørelser, som da Karsten skal irettesette naboguttene som har tisset på bringebærbuskene. Så spurte jeg om de synes det er okay å sabotere andres bærbusker - er det okay? Jeg skulle til å si at ære være ansvarsfølelsen, for den kler oss alle, akkurat som ydmykheten, men far avbrøt meg fra vinduet, sa husk visdommen argumenterer ikke, den åpenbarer, Karsten. Selv om jeg gjerne skulle sett Karstens verden bygget ut i en lengre og mer omfattende historie, er Bergverket en soleklar bekreftelse på Ingvild Schades evner som forfatter.

«Finn på!» oppfordret Kerstin Ekman i Morgenbladet i mai. Og det gjør sannelig både Ingvild Schade og dem som hun finner på. (...) At personene hun skriver om, er sprengfulle av virkelighetsflukt, fantasirike digresjoner og tragikomiske historier, er vel den eneste parallellen det er naturlig å trekke mellom forfatter og romankarakterer her. Det er i seg selv sterkt velkomment.
I «Bergverket» begynner fjortenåringen Karsten å snakke til leseren på første side, og han stopper ikke før boka er slutt. Det er en underholdende, andpusten og grensesprengende tirade som fyker i alle retninger – en monolog fra en gutt som sier ting som «gebrekkelig», «limbånd» og «neimen om jeg vet». Karsten har selvfølgelig en metalldetektor og er like nysgjerrig på verden som han er klar for å forme den. På tross av et tidvis automatskrift-aktig skriveøvelsespreg klarer Schade å balansere mesteparten av teksten uanstrengt på grensa mellom en surrealistisk villskap og karakterbyggende realisme. De setter seg, dem hun skriver om. De får en hel personlighet fra første replikk.

Både «Bergverket» og Schades forrige bok «Drammens rekordbok» (2014) er som «Gilmore girls» i norsk østlandsdrakt. Setningene i bøkene hennes gir den samme språklige tilfredsstillelsen som det heseblesende manuset i den amerikanske 2000-talls-tv-serien. De stramt komponerte, bilderike replikkutvekslingene tar form som en verbal moderne dans mellom karakterene, og Schade spiller på den samme muntlige humoren når hun lar Karsten tre fram gjennom hans egen snurrige tankestrøm. Det er som Kyrre Andreassens prosa-snakkesalighet på speed. Det er både veldig slitsomt og kjempegøy.
(...)

Der «Drammens rekordbok» var et sjangeroverskridende portrett av en gjeng byoriginaler, eller kanskje bare helt vanlige mennesker, ispedd Schades egne karakteristiske, detaljrike tusjtegninger, er årets roman lettere. Men ikke uten litterær tyngde. Å beherske stil på denne måten er uvanlig og sårt tiltrengt i ny, norsk skjønnlitteratur.

Dette er overskuddspreget prosapoesi, en kaloribombe av språkmestring. Man må lese Ingvild Schade. Og hun må skrive mer. Bare en vennlig oppfordring.

Ingvild Schade følger sporene fra Tarjei Vesaas og Ingvar Ambjørnsen, men er språklig mer ekstrem enn dem. (...) I hvert fall er Karsten i Bergverket i slekt med både Mattis og Elling. Og i likhet med Vesaas og Ingvar Ambjørnsen har Schade valgt å skildre annerledesheten innenfra. Leseren får et direkte møte med hovedpersonens særegne tankevirksomhet, kommer i kontakt med mentaliteter som sikkert kunne vært diagnostisert, men som forfatterne helt bevisst avstår fra å definere. (...) Ingvild Schade fremstår som en djerv og energisk forfatter