Guder uten mennesker

"Boka er komponert av ein kunstnar, som i tillegg til å fortelje og underhalde, også svingar pisken i mange retningar. Alle sentrale personar - og det er mange - greier han å teikne for oss slik at vi får ei kjensle av verkeleg å kjenne dei. Den psykiske utviklinga ekteparet Matharu går gjennom frå overklasseliv i New York til marerittida etter at Raj blir borte, er genial. Dei litterære grepa er på plass i høg grad, til dømes råkande metaforar, men dei kjennest så daglegdagse at vi som lesarar knapt oppfattar dei. Skrivekunst på høgste plan, rett og slett."

"Selv om tider, steder, personer og tematikker drar i alle retninger, greier Kunzru å få romanens univers til å henge mirakuløst sammen. (...) Forfatterens styrke er evnen til intense, detaljerte skildringer av menneskelige tablåer, der fortellerblikket veksler mellom forstørrelsesglasset og teleskopet (...) Uhyggen ved å oppleve verden uten filter, ikke bare hos den autistiske gutten, smitter lett over på leseren. Det er dette som danner en mørk og solid klangbunn i denne symfonien av et skrivestykke. Kunzrus språk er (også i norsk oversettelse) spenstig, frodig og fabulerende."

"Kanskje er det når fortvilelsen smerter mest at kulturforskjeller oppstår - eller menneskers innerste sinnelag avsløres. Foreldregenerasjonen til Jaz og Lisa toner i hvert fall flagg. Og klart influerer deres syn på hva de egentlig føler for barnebarnet Raj (...) Sterk kost er det Kunzru serverer - og det er nærmest umulig ikke å engasjere seg i denne problematikken som kommer til overflaten i mangt et hjem - og som derfor absolutt ikke bare hører hjemme i fiksjonen."

"(...) denne ikke-lineære, godt oversatte mosaikkromanen, med en ørkenrelatert tittel hentet fra Balzac og stadige synsvinkelskifter, er glupt tenkt, energisk og elegant utført."