Høsten

"Jan Henrik Nielsens debutroman er spennende lesning, velegnet for store barn, ungdom og voksne [...] Nielsen skriver medrivende i et enkelt språk. Boka er lettlest, og dermed altså svært passende for ungdom. Den er spennende og også tankevekkende. Her blir mangt av det vi opplever som selvsagt plassert i et nytt og fremmed perspektiv."

"Dystopiske framtidsfortellinger er blant de største trendene innen ungdomslitteraturen for tida. Slik sett treffer Jan Henrik Nielsen blink med sin første roman, «Høsten». [...] en svært spennende fortelling som vil gå rett hjem hos unge lesere."

"Nielsen skriver troverdig om hvordan den drepende kjedsomheten og frykten for livet utenfor veksler på å være sterkest. [...] Nielsen skildrer på varmt og fint vis den storøyde undringen særlig Fride er utstyrt med. [...] Faktisk er det søstrenes observasjonsevne som gjør «Høsten» til noe mer, noe finere, enn en ren katastrofeskildring. Frides møte med alt hun aldri før har sett, minner leseren på alt det merkverdige som omgir oss, alle tingene vi daglig tar for gitt. I litteraturvitenskapen er «fremmedgjøring» et begrep – dette at litteraturen åpner øynene våre gjennom underliggjøring. Nielsen mestrer fremmedgjøringskunsten til fulle. [...] Søstrenes omsorg for og avhengighet av hverandre er også vart skildret. [...] en ung leser vil mest sannsynlig juble over en tøff heltinne hun kan identifisere seg med. Nanna er smart, men også redd. Og det med rette. «Høsten» er uten tvil en skummel bok. Forfatteren porsjonerer grøssene godt utover teksten, og varierer mellom konkrete farer, som glefsende dyr, og mer eksistensiell frykt – angsten for å bli alene, eller kanskje allerede være det. Jan Henrik Nielsen kommer med andre ord svært godt fra sin debut som ungdomsforfatter. «Høsten» anbefales unge lesere – i alder og/eller sinn."

"Sterk debut om to unge søstre som må klare seg på egen hånd etter Den Store Katastrofen. [...] flere av de fortellingene som de siste årene har gjort sterkest inntrykk på meg, faktisk har vært sentimentale postapokalyptiske skildringer, monumenter over en tapt fremtid, som for eksempel Cormac McCarthys «Veien» og Pixars «Wall-E». Og om «Høsten», Jan Henrik Nielsens debutroman om to små søstre som reiser gjennom et post-apokalyptisk norsk kystlandskap ikke når helt opp til slike klassikere, er den faktisk ikke så langt unna heller. [...] Dette er ikke først og fremst fortellingen om en sivilisasjon som har gått under, men om en verden som fødes på ny, i og gjennom to par barneøyne. Det høres kanskje sentimentalt ut, men takket være Nielsens sobre språk og sikre, kjærlige grep om jentenes hverdag, oppleves det ikke slik. Byen, øya og landskapet er et utpreget norsk kystlandskap, og gjennom lesningen lærer også vi oss å se det kjente på nytt. Dessuten er dialogen god, verken for stilisert eller for liksom-muntlig: Disse jentene snakker som om de kjenner hverandre, ikke som om de tilveiebringer nyttig informasjon til leseren. [...] Og først og fremst er dette en oppsiktsvekkende god, spennende og tankevekkende debut som det er lett å anbefale. Jeg håper den får mange lesere, og gleder meg til å lese mer fra Jan Henrik Nielsens hånd."

"Heller enn å gjøre historien mer grotesk – og muligens sannferdig – demonstrerer debutant Nielsen skrivekunst med sin evne til å se med barns blikk. Det er forfriskende å se verden for første gang gjennom Fride, og det er vemodig å følge Nannas strev med å finne veien basert på hva hun husker fra småbarnsalderen. «Høsten» er nok i enkleste laget, men det er i grunnen ganske deilig å bli tatt med til et skrekkscenario der håp og søskenkjærlighet får dominere."

"Boken tar unge lesere på alvor [...] det er nettopp slik litteratur ungdom ønsker seg mer av. [...] Det er tårer og erkjennelse av livets alvor: adskillelse, savn og død. Det er livsmot og håp, men også en åpen slutt, hvor ting kan skje"