Hvem rumpet brunosten?

«Hvem rumpet brunosten?» er ikke plump rumpehumor eller underbuksehumor, men en kvalitetsmiks av ulike humortyper som vil få enhver i godt humør."

"Boken løfter blikket og tanken til alt det gøyale som kan skje. I en ensformig, coronasnedstengt hverdag føles ingenting viktigere."

"Erlend Loe tuller med alt og alle, inkludert kongen og detektivhelten. Barn forstår kanskje ikke alle stikkene til kriminalsjangeren, men de forstår at her er det mye tøys. Og at tøysing er bra.
Språket vris og vrenges, og «rumpe» smitter over på flere ord. Osterumper, avrumpingsanstalt, rompelurt og osterumpetårer, er bare noen av nyordene som dukker opp."

"Boken er en eneste stor geip i ansiktet på leserne, og illustratørens tilsynelatende uvørne stil er med på å underbygge den fandenivoldske stemningen."

«Absurd tegneseriebok med gøyale ordspill, burleske karakterer og voksenreferanser.

... Hiorthøy har en særegen kunstnerisk stil som kan beskrives som avansert uvøren. Illustrasjonene ser spontane ut, men det skinner også gjennom at dette er erfarent utført. Karakterene er burleske, og scenene er preget av action og barnlig fantasi. Karakteren kongen, for eksempel, får meg til å grøsse og smile samtidig. ... Teksten til Loe er full av ordspill og omskrivninger som får særlig den litt eldre leser til å trekke på smilebåndet. I den håndskrevne invitasjonen fra Slottet er feilstavelser blitt strøket over: «Hans Majones» er rettet til «Hans Majestet». Også i kolofonen er det humor: Man kan bli straffet med rumping dersom man kopierer materialet uten lov. ...

Boka er en underholdende parodi på krimsjangeren. Ledetrådene er stort sett tøysete. Men historien har visse frampek og ansatser til videre fundering. [...] boka er genial på sitt sære vis, og man trenger ikke få med seg alle poengene for å få noe gøy ut av den.»

"Påskens «store» krimgåte for barn, «Hvem rumpet brunosten?» er like konsekvent absurd som tittelen tyder på, og vel så det. «Skal det vere, så skal det vere!» er det berande prinsippet."

"Manusforfattar Erlend Loe er uhyre inspirert. Tonen er fullstendig absurd, og fullstendig konsekvent, og han går ikkje ut av sitt modus operandi i så mykje som ei staving, langt mindre ei rute. Vi blir straks invitert til å vere hundre prosent med på alle aspekt ved premissen: Fluffenberg er verdas beste detektiv, blir vi konsekvent fortalde gjennom heile boka, og det blir morosamare for kvar gong nokon (vanlegvis Fluffenberg sjølv) understrekar det."

"Kven seier at «tell, don’t show»» ikkje fungerer? I «Hvem rumpet brunosten?» er «tell» halve moroa."

"Elles er nettopp språket mykje av det som gjer boka så fornøyeleg. Skamlaust barnslege og arkaiske, og ikkje ein gong tydeleg ironiske vendingar som «Nei og nei, sier de! Jøje meg! Milde kineser! Tenk å rumpe en så fin brunost!» er verkelege høgdepunkt."

"Kim Hiorthøys grovkorna, styggkarikerte figurar og dunkelgrå fargepalettar er essensielle for å skape rett stemning. Var fargar og figurar berre litt meir estetisk tiltalande, kunne mykje av humoren blitt seriøst utvatna."

"Loes velkjente, knappe og presise språk gir tegneserien en pangstart. Samtidig bremser Hiorthøys merkverdige tegninger lesehastigheten med sin insisterende, naivistiske stil. Prosjektet er gjennomført Loesk/Hiorthøysk: underfundig, men kjapt."

"Hvem rumpet brunosten? er en lettlest tegneserie i krimsjangeren, en barnebok som passer for hele familien. Selv for familier bestående av voksne. Det er nemlig når jeg begynner å lese Hvem rumpet brunosten? høyt for min samboer på tretti, at jeg får full uttelling av boka. Boka er absurd humor for hele hurven."

"Hvem rumpet brunosten? er en underholdende bok, en samtalestarter, som når sitt fulle potensial gjennom høytlesningens kraft. Kanskje blir dette Loe og Hiorthøys nye bruksbok?"

"Erlend Loe og Kim Hiorthøys absurde krimparodi er morsom"
"Loe lar rumpingen gli inn i teksten så tilforlatelig at ingen skulle tro vi snakker om et tabu."
"Loe og Hiorthøy hører til de få som klarer å gjøre voksne hovedpersoner interessante for barn. Hemmeligheten er å fremstille detektiv Fluffenberg barnsligere enn leseren. Når han skryter hemningsløst av seg selv, er det morsomst for dem av oss som vet å tøyle troen på vår egen fortreffelighet. Enda morsommere er det at forfatteren unner ham å lykkes i å oppklare gåten – på tross av en åpenbart håpløs etterforskning."

"Det er noe inspirerende i denne uærbødige leken. Hvem som helst kan være konge eller etterforsker – like gjerne som tegner eller språklig anarkist."

"Mens Loe ramper med rumper, bidrar Hiorthøy med opprør mot både fintegning og kjønnsroller. Osteprodusent Lisen von Kvantum og kongen har fått kropper som utfordrer stereotype fremstillinger av kvinnelig og mannlig. Togpassasjerene er høytidelig portrettert med klare særpreg. De virker kostelig rufsete og suspekte alle som én."