Når Edels mann går bort etter lang tids sykeleie, står en kvinne på 84 år tilbake med åpne og underlige dager. En fremmed tomhet kommer til syne, ensomhet og lengsel. Hva skal Edel fylle tiden med? Det er 1998. Edel er både munn- og fotrapp, lekker og elegant. Hun er årvåken i møte med mennesker, men også litt skarp i tungen, hvis noe skulle irritere henne. Og det er det jo en hel del som gjør. Suverene Edel har en innadvendt datter som ikke pynter seg, en datter moren synes skulle legge seg i selen for å få tak i et skikkelig mannfolk. Skal det være så vanskelig å male leppene en smule og fremstå noe innbydende? Og hvor er verden for øvrig på vei? At de ikke serverer poteter på kinarestauranten kan hun til nød lukke øynene for, men sånn folk slenger rundt seg med omtrentligheter og river ned alt som er pent, hva skal det bli av det hele? Sammen med datteren Tove steller Edel i stand et enkelt arrangement. De to kvinnene skal møtes hver onsdag. For, som Edel sier, «å tilbringe litt tid sammen». I Ingen tid å miste blir vi kjent med to svært ulike kvinner sorgen har utpekt til nytt samvær. Renberg går tett på det bestandige, det forgjengelige og det forfengelige. Det er en slående enkel roman, kraftfullt lysende og humørfylt, fra en av våre store fortellere.
Ingen tid å miste
Omtale
Forfatter(e)
Anmeldelser
«Underholdende portrett av en syrlig gammel dame og hennes mer forsiktige datter ... Ingen tid å miste rommer alt det av humør, alvor, særpreg og underholdning som normalt kjennetegner Renbergs tekster ...»
Sigmund Jensen, Stavanger AftebladTore Renberg er en stor forteller
«(...) poetisk, vakker, velformet og velformulert.»
«(...) ei bok som er rik, full av menneskelig varme, av livskraft og livsglød.»
«(...) jeg elsker denne boka. Les og bli varm.»
Renberg imponerer!
"(...) gripende og nærgående om et mor-datter-forhold"
«Renberg imponerer både tematisk, språklig og kompositorisk med denne romanen.»
Arne Hugo Stølan, VG, 29.08.2019 Les hele anmeldelsen«Emosjonelt og håndverksmessig er dette rett og slett en flott roman.»
Henning Howlid Wærp, AtenpostenBlomar veks i såret
«Tore Renberg er ein av våre mest produktive og feira forfattarar.»
«Renberg syner den sterke evna han har til å gripe finstilte rørsler mellom menneske, slike som kan drage oss mot kvarandre eller skuve den andre vekk.»
«Det er trist og sårt, inniblant komisk - og veldig realistisk.»
«Kontrastane og samspelet mellom dei to er presist og levande framstilt. Samstundes som Edel og Tove på eitt plan er varme mot kvarandre, har dei heilt klart sine roller å forsvare og repetere, noko som går ut over ei større utvikling av relasjonen.»
På sporet av den tapte tid
«Noko av det fine med Tore Renberg er at han, rett som det er, gjer noko heilt anna enn det som er forventa.»
«Den eigenarta stemmen vitnar tydeleg om eit liv og ei historie som no er borte. Tapt? Kanskje det, men vi treng det som forteljaren stadig minner oss på, berre litt «oppmerksomhet» og «konsentrasjon» for å kunne kome på sporet av den tapte tida. Og det er viktig «fordi vi har en fornemmelse av at om vi ikke snakker om dem, de som levde i den tiden som er forbi, så forsvinner de».
I etterordet takkar Renberg også si eiga kone for samtalar om «det mellommenneskelige», og mange vil vere glade for at forfattaren oppvurderer det mellommenneskelege som eit viktig kunnskapsfelt. Kva ligg så i omgrepet? Det dreier seg om interesse og kunnskap om andre menneske og det som er mellom menneska: Språket. Språket er i stand til å vere det språkforskarar kallar «bar and bond», altså noko som både kan skilje og foreine menneske. Ingen tid å miste viser tydeleg at både språket og menneska forandrar seg. Det mellommenneskelege er ikkje noko tidlaust, tvert om.
Våre eigne liv
Nettopp det daterte ved skildringa av møta mellom desse kvinnene, forteljingane om noko som ugjenkalleleg er fortid, peikar på det som er annleis og framand. På det viset blir god litteratur også eit møte med noko vi ikkje behøver å kjenne igjen frå våre eigne liv. Det daterte og framande gjer det lettare å sjå notida og liva våre i perspektiv.
Nettopp ved å tørre å vere utidsmessig, er Ingen tid å miste viktig samtidslitteratur. Det er stadig nødvendig å halde minnet om det som var og om dei som har gått føre, levande. Også for at vi sjølv skal bli i stand til å leve våre eigne, heilt annleise, men likevel menneskelege, liv.»
Rolf Nøtvik Jakobsen, Vårt Land, 24.08.2019 Les hele anmeldelsen
