“Vi vet begge hva du gjorde. Jeg skal ha min del av arven. Får jeg det, skal jeg la deg være i fred.”
Budskapet er klinkende klart, og Kikki innser at hun må ofre noe for ikke å miste alt. Men kan hun stole på at fetteren vil la henne unnslippe?
Det var mørkt og kaldt ute. Lette snøfiller dalte i luften. Nå var det ikke langt igjen. Hun kunne skimte en skikkelse der fremme i kveldsmørket.
Det var ham. Hun bråstanset, våget plutselig ikke å gå nærmere. Hjertet slo kollbøtte i brystet. Hun tok et hardere grep om radioen, som et skjold for å beskytte seg mot ham.
«Kirsten Marie, det var lenge siden,» sa han slepende og slengte sigarettstumpen i sjøen.
