Saramago sendte inn manuset til Lyssjakten i 1953 og fikk ikke svar før i 1989. Da gjenfant forlaget det i en skuff og selv om dette fortsatt var noen år før han fikk nobelprisen, ville de gjerne utgi. Saramago nektet og gav ingen tillatelse til å utgi dette ungdomsverket i sin egen levetid. Boken representerte for ham ikke først og fremst et minne om avslag, men om forlagets likegyldighet og dårlige manerer. Det er uansett en begivenhet at boken endelig kommer ut, for dette er en roman som allerede tydelig viser at den kommende mesteren var full av kreativitet og ikke vek unna for kontroversielle spørsmål.
Vi blir kjent med et knippe naboer i Lisboa som Silvestre og Mariana, et eldre, godt gift ektepar som tar inn den unge Abel som leieboer. Adriane, som er mer glad i Beethoven enn menn, men hvis gryende seksuelle oppvåkning er i ferd med skape nye følelser. Carmen har forlatt Galicia for å gifte seg med den stillferdige Emilio, men hater Lisboa og lengter tilbake til sin første store kjærlighet, Manolo. Lidia som pleide å jobbe på gaten som prostituert, men nå har en fast "venn", den rike Paulo, som sørger for henne.
Dette er noen av karakterene vi møter i denne nyoppdagde romanen som er like dypsindig klok som vi kjenner Saramago fra hans senere arbeid, men med en friskhet som er mer typisk for en fortsatt uetablert forfatter.
Omtale
Forfatter(e)
Anmeldelser
"Å tørke støv av antatt tapte, men plutselig en dag gjenoppdagede, verk er en dristig øvelse. Her har det gått riktig bra.(...) Vi er tilbake i førtitallets Portugal, og i disse omgivelsene skisserer den unge José Saramago grunnrisset av de karakterene som senere i forfatterskapet skal bli til hele karakterer, med brister, lengsler, håp og mismot. Og Nobelkomiteens begrunnelse mange år senere kunne like gjerne vært brukt om « Lyssjakten»."
Fartein Horgar, Adressavisen"Kvifor Saramago ikkje ville at boka skulle koma ut medan han levde, er ei gåte, og sidan det ikkje vankar premie for å løysa gåta, lèt eg henne liggja. Boka er i alle høve svært god, skriven av ein forfattar som hadde eit uvanleg skarpt blikk for andre menneske. Dei er skildra så levande både frå ut- og innsida at lesaren vert redd for smitte om ein av dei skulle hosta i teksten."
Odd W. Surén, Dag og Tid