Anna og familien har reist til Trondhjem. Hun har nettopp kommet til leirplassen etter å ha besøkt Elisa, og Atle setter seg sammen med henne. Begge følger Holger med øynene, men brått begynner Atle å snakke. Han har noe viktig på hjertet.
– Du har nok forstått at jeg føler noe spesielt for deg, sa Atle. – Hva du tenker om meg?
– Du er en god mann. Du ligner sånn på Nikolai at jeg iblant tror at du er ham, sa Anna lavt.
– Hva føler du da?
– Jeg kjenner savnet, men også gleden. Jeg kan aldri glemme Nikolai, men når du er i nærheten er han på en måte nærmere.
– Tror du at du noen gang kan komme til å like meg som noe annet enn en venn? spurte han forsiktig.
