For å få orden på alle tankene går Celia en tur i naturparken. Der møter hun overraskende på faren, som snakker usammenhengende om Olive og det litte hittebarnet. Med ett blir luften fylt av et øredøvende smell.
«Hva var det?» hvisket hun, uten å forvente svar fra sin far, som hun ikke forsto seg på. «Er det noen som skyter? Milde himmel, bare det ikke er enda et fiendtlig skip!»
«Krutt.»
Det korte ordet fikk henne til å rynke pannen. «Krutt?»
«Kruttboden.» Faren blunket ikke.
Celia kunne se redselen sin speile seg i hans øyne.
Da hun snudde seg for å følge blikket hans, gispet hun. En stor, sort røyksky viste seg mellom trærne.
«Kruttboden! Den har gått i luften!» hvisket hun.
