Kolbein Falkeid (1933-2021) debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han utgav mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger.
Blant disse kan nevnes En annen sol (1989),som måtte trykkes i flere opplag, Utrøstelig bøddel (1997), Enslige utsikter (2000) og Vind,eple (2003). I 2003 kom også Samlede dikt, med forord av Lars Saabye Christensen, som ble en bestselger. Det er laget flere utvalg av Falkeids dikt. I 1998 kom De store strendenes samtale med etterord av Paal-Helge Haugen, og i 2011 Uvisshetens land, med illustrasjoner av Ivar Rudi og etterord av Torgeir Schjerven.
Schjerven skriver: "Om man leser hans samlede produksjon, danner det seg et bilde av en vaktsom observatør i stadig bevegelse. Alt dette konkrete i diktene hans, lite som stort, utgjør en strøm som gir forestillingsevnen smidighet og utvider fantasien som forutsetning for våkenhet og tilstedeværelse."
I sitt åttiende år skrev Falkeid samlingen Øyet og virkeligheten (2014). Det er både en blidhet og et dypt eksistensielt alvor over disse poetiske betraktningene fra en bauta i norsk samtidspoesi. Falkeid bodde i Haugesund og skrev flere av tekstene til visegruppa Vamp.
Kolbein Falkeid fikk Doblougprisen i 1993, og ble tildelt Herman Wildenveys poesipris for sitt forfatterskap under Wildenvey-dagene i Stavern sommeren 2001. I 2011 fikk han Brages hederspris, og Rogaland fylkeskommunens kulturpris for 2016.
I forbindelse med Falkeids 75-års dag i 2008, utga forlaget Ketil Bjørnstads bok, Kolbein Falkeid - et nærbilde. Bjørnstad har i mange år vært fascinert og inspirert av Falkeids dikt. Gjennom flere samtaler nærmet Bjørnstad seg dikteren og hans dikteriske univers.
I 2019 utkom boken Nomaden og bonden – et umulig par, skrevet av Herborg Kråkevik som en hommage til Falkeids poesi.