Tornedans

Stavangertrilogi trygt i havn

BOK: Forviklingsrik slektssaga mot et historisk bakgrunnsteppe.

1. juni

Ole Kristian Ellingsen: Tornedans. Roman. 313 sider. Wigestrand.

Ole Kristian Ellingsen, født 1952 i Stavanger, hadde gitt ut tre krimromaner da Wigestrand Forlag i 2018 lanserte «Stormsinn» om den bipolare skippersønnen Olaf Eilertsen og hans familie. Bokas handling utspiller seg i åra 1904-06, tar for seg det som sies å være livet til forfatterens egne besteforeldre på farssiden, og ble markedsført som første bind i en romantrilogi der Stavanger skulle utgjøre det historiske bakgrunnsteppet som de ulike fiksjonsfigurene avtegnet seg mot.

I fjor kom andre bind i serien, «Himmelhøy». Der skriver forfatteren kildebasert, troverdig og engasjert om krasse klasseskiller og det avskyelige profittjaget som karakteriserte jobbetida i Stavanger under første verdenskrig. Fortsatt var kjærlighetshistorien og livskampen til grossererekteparet Olaf og Kirsten Eilertsen det viktigste omdreiningspunktet i teksten.

Handlingen i avslutningsbindet «Tornedans» er lagt til 1923, altså tida som fulgte etter spekulasjonsøkonomiens herjinger, massedrapene, spanskesyken. Ekteparet har nå åtte barn, ingen av dem så gamle at de har blitt konfirmanter, og «eggekongen» Olaf Eilertsens himmelhøye optimisme knyttet til egen blomstrende forretningsvirksomhet blir mørklagt av krisesymptomer på flere plan. Familien holder riktignok fortsatt til i praktvillaen Sommerlide på Egenes, men brått gjelder det for grossereren å unngå konkurs og takle stormsinnets svingninger mellom «mania» og «melancholia», altså den skambelagte sykdommen som i 1905 gjorde at han som 23-åring ble tvangsinnlagt på Sindssygeasylet Eg i Kristiansand og nå avføder en rekreasjonsreise til Kristiania.

Fortellerteknisk virker «Tornedans» relativt enkel og lite utfordrende. Språklige bilder og dristige, overrumplende formuleringer må man lete lenge etter, og bruken av allvitende synsvinkel gjør at den forviklingsrike, underholdende teksten tidvis har et doserende preg. Dermed blir framstillingen overtydelig og en spenningsladd undertekst uteblir. Det forhindrer ikke at fortelleren nytter såkalte cliffhangere på effektfullt vis. Mange av de 74 kapitlene ender med at dramatikken punkteres midt i en scene, for slik - på nærmest thrilleraktig vis - å lokke leseren med videre inn i neste kapittel.

Ellers prøver forfatteren å skape rett tidskoloritt ved å skrive lokale gate- og stedsnavn på en litt alderdommelig måte: Kleven, Birkrem, Malde, Egenes, Bethanien-kvartalet, Ramsvigen, Lervigen. Også bruken av reelle, historiske personer i fiksjonen bygger opp under denne miljørealismen, enten det nå dreier seg om banksjef Thomas Randulff, borgermester Middelthon, konsul Bergesen, kolonialhandler Leversen, sorenskriver Søren Årstad eller enkefru Berentsen, for bare å nevne noen få eksempler fra persongalleriet i romanen.

I det hele tatt – nettopp bruken av kildebasert, dokumentarisk materiale er noe av styrken ved avslutningsbindet i trilogien. Ikke bare retter fortelleren et skarpt blikk mot det klassedelte Stavanger, i spennet mellom Det Stavangerske Klubselskab i Kleven og slumliknende, trangbodde rom i bl.a. Jammerdalen. Sosialt alvor veksler med innslag av situasjonskomikk. Det skrives instruktivt om den økonomiske krisen som i 1923 rammer både lokale banker, velrenommerte familiefirmaer og fattigfolk. Arbeidsløsheten øker, fattigdommen fester grepet, fallittene er ikke til å unngå. Forbudstida får ellers smuglerbrennevin til å flomme, slik at alkoholismen tiltar både blant fiffen og de fattige. Ikke uventet florerer profittbegjær og dobbeltmoral side om side med from, kristen nestekjærlighet. Med naturalistisk tyngde viser dessuten teksten hvordan tuberkulosen krever stadig nye dødsofre, oftest blant de mest forkomne. Samtidig avdekker referanser til f.eks. Lars Hertervig, Roald Amundsen, Rogaland Eggcentral, Martin Tranmæl, Opstad, Waisenhuset og seilskipet «Bell» noe av det aviser og stavangerfolk var opptatt av på denne tida.

Nettopp det stofflige mangfoldet i denne tilbakeskuende stavangertrilogien gjør at også dagens lesere trolig lett vil finne dokumentarisk, faghistorisk informasjon eller fiktive elementer som man kan engasjere seg i, reflektere over, la seg underholde av.

Steinar Sivertsen