I diktsamlingen Urne behandler Hæggernes et tema som er gjenkjennelig fra tidligere bøker: Å leve i en menneskekropp er en eksistens i spennet mellom en følelse av samhørighet med alt annet levende og en like sterk følelse av avskårethet og ensomhet, mellom det mikroskopiske og det astronomiske, mellom en dunkel fortid og et utall mulige fremtider, mellom generasjoner av døde og generasjoner av ufødte, og med en stadig påtrengende visshet om at denne kroppen en ikke bare bebor, men som også er alt man er, til slutt skal svikte.
Omtale
Forfatter(e)
Anmeldelser
Sterke dikt om det forgjengelige livet
"Renskårne, gjennomarbeidede dikt om livets ensomhet, slekters gang og årstidene på andre planeter.(...)Dette er poesi som rommer både gravmørket og stjernemørket. En naken, vakker og klartekstet poesi uten overflødig ord."
Arne Hugo Stølan, VG"Hæggernes, som har skrive dikt, kortprosa og ein novellesamling tidlegare, er ein poet som på sitt aller beste fortettar setningane sine heilt til dei byrjar å gnistre og ekspandere(...)Boka er anbefalt."
Sindre Ekrheim, Bergens tidende
