Bjørn Arild Ersland

"Det er illustratøren Lene Ask som tar tak i interessen min fra første side i Naboen er en heks. Jeg-personen står og titter gjennom kikkhullet i døren og ser på oldingen av en nabo som med stort besvær beveger seg ned trappen. […] Ask har følsomt sanset seg inn i barnets blikk for alderdom, og hvordan det trigger fantasien. Hun er en lett-å-like-illustratør som arbeider meget bevisst med detaljer og perspektiv […] Erslands oppfinnsomhet kaller frem smil på smil. Dette suverene samspillet mellom Ersland og Ask omslutter leseren, og leder frem til en høydramatisk og befriende avslutning. Jeg sier ikke mer."

"Det er en fin liten bok forfatter Bjørn Arild Ersland har skrevet for barn i alderen 4-8 år. Den er skapt for å vekke undring hos de unge leserne. Hva er det heksa pønsker på? Vil hun oppdage nabojenta som spionerer? Er den gamle dama farlig? Historien har en herlig og naiv nerve. Den ser gjennom barnets øyne og vet noe de voksne ikke vet. Det gjør den ekstra spennende. […] Erland og Ask fortjener ros for bokens fiffige avslutning."

"Informativ og lærerik bok for oss som har slangeskrekk – og alle andre også. Boken er delt i to, med en fortelling om hoggormens bevegelser gjennom et år, og en faktadel om både hoggormen og de andre ormene som finnes i Norge."

"Hoggormen er førebels siste dyr i ut i norske sakprosautgivingar for små barn. Dyr er ein viktig kategori i moderne sakprosa for dei yngste, kanskje fordi temaet eignar seg godt i bildebøker. […] Bjørn Arild Ersland skriv først ein rytmisk og språkleg gjennomarbeidd prosatekst. […] Andre del av boka er ein faktadel, der Ersland har samarbeidd med ein ekspert. Dette sikrar boka fagleg legitimitet. Hoggormen er ei visuell utfordring. Fotografi blir ikkje brukt i det heile, for stilisert illustrasjon er vel så eigna til å få fram anatomi, rørslemønster og ikkje minst ormeskinn. Alice Lima de Faria legg dessutan mykje vekt på sjølve skogen, med tre, planter, snø, dyr og menneske. Boka får slik ein viktig dekorativ dimensjon og lesaren vil kjenne seg igjen i barnet som utforskar skogen. […] Blikket betyr mykje når ormen skiftar ham, konkurrer om partnar, kurtiserer og jaktar. Saman med nokre få humorelement gir dette boka ein emosjonell appell."

"Et sympatisk portrett av hoggormen, sett fra ormens synsvinkel med dens drifter og glupske appetitt. Boka tar både temaet og målgruppa på alvor, dette er en leken fremstilling både i bilder og tekst. [...] Dette er spennende lesning både for små og store. Hvis man har nerver til det, da."

"Illustrasjonene i boka er tegnet med et smakfullt stilistisk uttrykk [...] Illustrasjoner og tekst skaper en god spenning, med søte og blide hoggormer på en side, og handlingen om dyret som følger sine hoggorminstinkter på en annen. Hoggormen framstår som mindre fremmed og skummel, samtidig som den er tøff, annerledes og fortsatt litt farlig. [...] Historien om hoggormen stopper ikke med boka, den fortsetter videre i leserens nyinspirerte nysgjerrighet og ute i naturen. [...] Som faktabok byr Hoggormen på en vellykket blanding av stilistisk enkle illustrasjoner, skjønnlitterære elementer og faktaopplysninger. Vi får et nærbilde av ormen som ikke virker avskrekkende og skummelt. I stedet oppmuntrer boka leseren til å la seg glede og engasjere av den lille slangen. Slik lærer boka oss at hoggormer egentlig er ålreite dyr."

"Jeg vet ikke om Bjørn Arild Ersland og Per Dybvig har lest den fantastiske novellen "Denne krakkjen" av Hans E. Kinck. Hvis ikke, så må de gjøre det nå. "Morfars motorsag" er "Krakkjen", bare for barn. Det er en historie om det som aldri skjer, om alt som kommer i veien for gjøremål, kort sagt historien om det å ikke få gjort noe. Fortalt akkurat så omstendelig som de minste barna elsker. Dette er ei høytlesing i armkroken-bok, som ender helt annerledes enn du hadde trodd. […] Tekst og illustrasjoner står godt sammen, begge enkle i formen. Korte setninger uten krimskrams. Enkle, håndtegnede illustrasjoner. Det enorme treet får fylle både bevisstheten og boksidene med sin massive stamme og sin lange historie i hagen. Der de små leserne ser en enkel historie om en sagedag som ble til badedag, kan de voksne glede seg over treet som bilde på det bestående og det ambivalente ved å skulle gjøre noe ved det."

"Både Dybvigs strek og Erslands ord er veldig uttrykksfulle i sin sparsommelighet. Dybvigs illustrasjoner er fargelagte blyanttegninger, og det er en stor og effektfull kontrast mellom det kraftige treet og de mer forsiktig tegnede menneskene. Perspektivet er brukt morsomt og effektfullt. […] Også verbalteksten er kort, men innholdsmettet. Den knappe ordbruken og de sanselige skildringene gjør at leseren tar del i sagedagen. […] Slik går tekst og bilde opp i en helhet. Det blir en vakker liten fortelling om et tre, og alt man ikke trenger gjøre helt enda."

"Per Dybvigs tegninger viser fint hvordan treet er det sentrale i boka. Det går igjen på samtlige bilder og får etter hvert dimensjoner som leder den voksnes tanke til treet som symbol på historien, på tradisjon og familierøtter, på klokskap og visdom."

"Der findes børnebøger, der ridser sig så dybt ind i én, at de bliver der. Netop sådan er Bjørn Arild Erslands «Den dag vi drømte om» [...] ikke mindst i kraft af Lilian Brøggers meddigtende illustrationer [...] en allegorisk fortælling, sikkert og spændingsskabende skrevet [...] historien er på én gang fascinerende, knugende, øjenåbnende og sørgelig, og sproget er underspillet, fortættet og lyrisk [...] vinklinger, vekslen mellom del- og nærbilleder og indzooming på detaljer suger læseren gennem «Den dag vi drømte om», så man er helt svedig bagefter. Tre små ruder, hvor tre prikker langsomt forstørres og til sidst i et helbillede viser tre maltrakterede piger, er for eksempel rystende. Det er Brøgger, når hun er allerbedst. Og aldeles enestående."

"Favorittbøkene på sengekanten her for tiden er Bjørn Arild Erslands (forfatter) og Lilian Brøggers (illustratør) tre bøker om Emilie og lillebroren Max. Bøkene er midt i blinken for 4-6-åringer. Og passer også for mammaer og pappaer som liker å minnes den følelsen av kriblende mark i magen da man som barn fant på lure og ikke så lure ting. (...) Jeg har også lyst til å trekke frem Lilian Brøggers detaljrike illustrasjoner. De er rett og slett kule. Og gir en ekstra dimensjon til historiene. Jeg anbefaler bøkene om Emilie varmt."

"Der mangler ikke bøger om børn, som flygter fra krig og ufred. Men ingen ligner norske Bjørn Arild Erslands ’Den dag vi drømte om’ [...] Hvorfor Lukas, Lalah og Adam er havnet i dette mareridt, det bliver ikke forklaret, men det gør heller ikke så meget, for historien giver friske billeder og tanker til den frygt og afmagt, som præger alverdens flygtningebørn. [...] Der bliver slået nye knuder på en velkendt handling. Bogen rammer der, hvor man er uforberedt. [...] Lilian Brøgger fortæller i samme billedsprog, som gav hende Kulturministeriets illustratorpris (for anden gang) for tegningerne til ’Den unge Werthers lidelser’. Det vil sige meget enkle, forvredne figurer i nattens farver og med en vis forkærlighed for det tomme rum. Billedsiden er dybt loyal over for den mærkelige historie med alle de usagte stemninger."

"«Dagen vi drømte om» er mørk, dyster og forvirrende som en Kafka-roman. En skikkelig grøsser for store barn og ungdommer. […] Brøgger viser oss noe av det Ersland ikke forteller; høye murer, uniformerte vakter i porten, sovesaler, fellesdusjer, vakttårn og piggtrådgjerder. […] Ersland er en mester på dårlige stemninger. Han kan få den enkleste bildebok til å skape uhygge og uro og er på sitt aller beste når han smeller til og virkelig boltrer seg i ondskap og tabuer. Boka passer fint til høytlesning. Samspillet mellom barna gjennom labyrinten av byråkrati, hva uvissheten og usikkerheten gjør med dem, hvordan de prøver å hjelpe hverandre og de yngre barna på mottaket, er et godt utgangspunkt for lange samtaler."

"Bogen er en skrækfabel med alt for tydelige paralleller til det børn og unge ser hver dag i nyhederne. For tiden sultende, frysende og boligløse syriske børn på flugt fra borgerkrigen. Men den er også fortællingen om venskabers betydning, når tilværelsen er ved at gå i stykker. Og måske rummer Den dag vi drømte om endog en kærlighedshistorie. Lilian Brøggers illustrationer underbygger på glimrende vis historien, og tilfører den ny betydning. Hverken tekst eller billeder kan stå alene i værket. Illustrationerne understreger både det raffinerede og det naive i fortællingen, med deres synsvinkelskift, deres ekspressive udtryk, deres farvevalg, deres tegneseriepræg og deres filmiske fremstilling. Det virker måske trøstesløst, og bogen kan ikke læses naivt som værende fuld af håb. Og man kan være skeptisk over for det, at overøse børn og unge med verdens elendighed. Men man kan også tænke modsat. Krigstraumer og børn i ”modtagelser” er en del af virkeligheden for børn og unge. Og vellykket litteratur, som Den dag vi drømte om, kan udgøre et trygt univers for læseren til sensitivt og i eget tempo, til at udforske tilværelsens skyggesider. Selve grundfortællingen i Den dag vi drømte om virker både troværdig og vedkommende. Sprogligt er den fortalt i korte hovedsætninger, der illuderer flygtningebørnenes sprog og virkelighedsopfattelse, men som ikke skal forlede læseren til at tro, at værket er let tilgængeligt."

"Frustrasjon dominerer leseopplevinga, dessutan eit sterkt ubehag knytt til visse illustrasjonar i boka. […] Prosjektet representerer ein problematisk etikk, når det insisterer på å utforska så ekstreme situasjonar. Brøggers illustrasjonar er svært gode, prosjektet er provoserande og utforskande."

"i årets kraftigste bildefortelling for ungdom, "Dagen vi drømte om" [...], sitter barna i et mottak som minner om fangenskap. De kommer ikke fri fra et kafkask system."

"Mykje i Dagen vi drømte om handlar om å halde tilbake informasjon – i det usagte, uvisse og uforståelege. Og kjenslene det framkallar kan lett koplast til flyktning- og asylsituasjonen: frustrasjonen, maktesløysa, den tilsynelatande endelause ventinga, byråkratiets rustne tannhjul. Dei urovekkande hendingane utanfor mottaket er mest skremmande fordi vi ikkje heilt forstår kva som skjer, og kva i alle dagar det har med mottaket å gjere. Kva skjer i verda utanfor? Kor mange andre mottak er der? Kven er det eigentleg som trekk i trådane, og kven kan vi stole på? [...] Det er denne mangelen på informasjon som skapar den klamme stemninga i boka, og samtidig vekkjer lesarens frustrasjon. Ein har heile tida ei kjensle av at det ligg noko meir bak, eit system av noko slag, men det ligg utanfor vårt synsfelt. Det er irriterande, men det er òg litt av poenget. Kan hende er boka meir som ein sci-fi film der ein helst ikkje bør pirke for mykje i mekanikken bak, men late seg suge inn i verda og stemninga. Så lenge kulissane verkar solide, kan eg vere med på leiken."

"Ersland og Brøgger samarbeider så tett at det er umulig å skille tekst fra tegning. Resultatet er en enkel, strippet tekst, der adjektivene ligger i bildene. Brøggers tegninger legger på følelser og konflikter, svik, sorg og anger. Ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos de to små viser den inderlige kjærligheten mellom dem. Samspillet i aktiviteter, det omsorgsfulle blikket, de små armene som holder ham så godt fast når Emilie sier at han koster ti millioner tusen kroner. Dette er ei bok til å lure på og til å bli lurt av. Om det å bli lurt av de du stoler aller mest på."

"Emilie selger en gutt anbefaler jeg gjerne. Det betyr ikke at den er uten skarpe kanter. Her er mer å tygge på enn i de fleste seriebøker for småbarn. [...] Brøggers uttrykksfulle bilder skaper en litt tvetydig uhygge, som topper seg når Emilie selger Max til en «ukjent» dame. Her er boka et skoleeksempel på godt samspill mellom tekst og bilder: Dersom du bare får teksten opplest, får du ikke med deg parallellhandlingen der pappa i all hemmelighet kler seg i dameklær for å være med på leken."

"Dette er en nydelig liten bildebok som får sagt utrolig mye med få ord. […] Lilian Brøgger har en underfundig stil, og like ofte ligger historien i bildene som i teksten. Det er blitt et fint samarbeid som har resultert i en bok som blir større enn seg selv."

"Veldig gøy å vise små barn alt hva som går an, særlig når det er så elegant gjort som her."

"Emilie selger en gutt vekker nysgjerrighet allerede før man har åpnet boken. Tittelen rommer så mye [...] En slik tittel får en til å gruble, den er både poetisk og konkret. [...] Brøgger behersker og viser de store følelsesmessige svingningene barn kan gå gjennom. [...] Brøgger veksler ubesværet mellom nært og fjernt fokus, humor og alvor. Tekst og bilde flyter upåklagelig, et fint norsk/dansk samarbeid!"

"Barna lar seg begeistre av den lekne pappaen som kler seg ut, og muligheten for å kjøpe barn blir et spennende tema."

"Bøker for gutter med forelskelse som tema, er ikke hverdagskost, så ta godt vare på denne lille godbiten. Ersland skriver lettlest og enkelt om alle misforståelser, uhell og bekymringer som kan ramme gutter den aller første gangen de faller for ei jente."

”Teksten er ligefrem og spændstig, og billederne visualiserer kontrasten mellem rå virkelighed og glaskuplens skønhed og tilføjer lethed i form af formildende humor. En god bog!”

"Historien om den gamle damen som tar vare på trafikkdrepte dyr er raskt fortalt. Men det er ikke lett å bli ferdig med den (…) Lilian Brøgger har tegnet damen med en maske foran øynene når hun er utendørs. Dette får meg først til å tenke at damen ønsker å være usynlig og anonym, men gir også noen assosiasjoner i retning «tyv», og noen andre assosiasjoner i retning superhelt. (…) Dette er ikke en bok for alle, og helt eksplisitt er det neppe en bok for lesere som beveger seg mest på det konkrete planet. (…) Derimot vil boka ha mye å gi til den som møter dette som et poetisk univers, eller som klarer å håndtere litterære personer som opptrer underlig og uventet."

"Glassklokken av Bjørn Arild Ersland og Lilian Brøgger er en gåtefull og særpreget billedbok. Forfatter og illustratør unndrar med vilje leseren svar på hva den handler om. Men vi blir nysgjerrige, engasjerte – og urolige. (...) Brøggers bilder er triste, vakre og fulle av dikterisk fantasi. Det mystiske i form av det usagte er en spenningskraft som Ersland og Brøgger meget bevisst utnytter."

"[...] vemodsvakkert om savn og om sorg og om trøst. Krevende, kanskje, og noen steder blir handlingssprangene vel store – vi må nesten bla tilbake for å se om vi har mistet en side eller to. Det har vi ikke. «Glassklokken» skal være akkurat sånn."

"[...] den smukkeste og mest kompromisløse bog om døden, jeg længe har set [...] Det er en bog fuld af fortolkningsmuligheder for de lidt større billedbogslæsere. Kompromisløs, fordi den accepterer døden som et vilkår og fastholder, at der er en uoverstigelig grænse imellem liv og død. Og smuk, fordi den så klart viser, at det aldrig kun er døden, det handler om. Døden findes, men det gør skønheden, lyset og kærligheden også. Det er indiskutabelt!"

“(…) skal jeg pege på hvem der har tegnet den bedste børnebog i 2010 og hvem jeg altså mener bør modtage illustratorprisen - og det skal jeg vist - må det være Lilian Brøgger (…) Det sitrer (…) Fortællingen ligner en form for kryptoreligiøs allegori, men jeg kan ikke få den til at gå OP, og det er for mig en stor lettelse. (…) den visuelle rytme mellem de mange retninger, de mange bevægelser, og så, i opslaget lige efter, et totalt stilleben. Det er bevægende læsning.”

"Til tross for at bokens innhold er tragisk og voldsom død, er dette en av de vareste og vakreste bøkene jeg har lest. Boken er gåtefull, og åpner for flere spørsmål enn den besvarer. Men det er også dens store styrke, for dette er en bok som må fortolkes, og som derfor utfordrer liten og stor til å reflektere over livets store spørsmål. […] Som voksen leser er jeg glad for å oppdage at det finnes billedbøker om alvorlige temaer som ikke gjør det enkelt for foreldrene å lese på autopilot, og som innbyr til å ta barns spørsmål og tanker på alvor. [...] Glassklokken oppfordrer den voksne til å sette seg i en spørrende, åpen og nysgjerrig posisjon, hvor man kan tenke sammen med barnet. For foreldre som selv er interessert i litteratur, er boken dessuten en fin mulighet til å videreformidle noe av gleden som ligger i tolkning av tekst."

"Jeg har aldri før lest en norsk barnebok med så mye rom for tolkning. Alle jeg har vist boken til leser den korte teksten på hver sin måte. Noen leser om en overambisiøs mor, eller om frykten for å bli forlatt, mens andre ser et politisk system som ofrer enkeltmennesket for en sak. Den kan også leses som en utypisk grøsser, i og med en uavklart slutt. Jeg leser den mest som overgangsrite og pubertetsfortelling: om ubehaget ved å forlate mor, og prisen for å gå inn i de voksnes rekker. Flere har spurt om boken egner seg for barn. Mitt svar er ubetinget ja: lesende barn har etter min erfaring evne til å håndtere triste fortellinger og bearbeide tvetydighet."

"Bjørn Arild Ersland er en mester til å fortelle en historie med få ord. Denne boka er så ordknapp at det er nesten ikke til å tro. Men nettopp ved hjelp av disse få, uhyre velvalgte ordene skaper han rom for opplevelse. I tett samspill med Lars M. Aurtandes bilder kommer vi inn i Peters sinn og får del i en flik av den eksistensielle frykten som kan jage gjennom knoklene på de store barna våre. Når jeg sier det slik, høres det altfor skummelt ut for barn, men sannheten er at virkeligheten er verre. Og at denne boka kanskje er skumlere for voksne enn den er for barn, nettopp fordi den er så åpen at den gir rom for tolkning, og da tolker enhver leser med utgangspunkt i sitt eget forråd av opplevelser på måter som de selv har herredømme over."

"Slutten er marerittaktig i all sin gru: Det virker definitivt ikke som dette ender spesielt bra. Likevel, og nettopp derfor, er dette en svært god bok, både for barn og voksne. Den åpner for gode samtaler om drømmer, ambisjoner, ensomhet og kommunikasjon, og voksne lesere kan gjøre seg refleksjoner om løsrivelse og identitet. Men jeg ville ikke gitt boka til et barn som allerede sliter med mareritt og frykter monster under senga."

"Dersom det å lese Det første barnet på månen er en fryd, så er den i alle fall iblandet en god porsjon skrekk. Duoen Ersland/Aurtande har laget flere eksperimentelle bildebøker sammen tidligere, og også i år er resultatet helt originalt. [...] En fascinerende, komisk og gruelig bok, best egnet for de mer hardføre."

"For det er virkelig vond lesning dette her, og illustrasjonene understreker grusomheten og maktesløsheten. Kanskje er det nettopp fordi de er så gode at historien virker så sterkt."

"Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtandes DET FØRSTE BARNET PÅ MÅNEN er en gjennomført bildebok som sitter i tankene lenge. Den kan tolkes på mange måter: som teknisk eventyr, som skummel grøsser, eller som en sår historie om løsrivelse."

"Jeg aner en forfatter som har satt seg fore å lage noe annerledes, nesten trassig guffent, og den funker fint som en påminnelse om at barnebøker kan være ekle. Skikkelig ekle. Anbefales."

"I et nesten lyrisk språk forteller forfatterduoen om en merkelig lege som ikke kan så veldig mye om å behandle sykdommer, men er desto mer leken og nysgjerrig på andre ting. (...) Ei morsom bok om litt magiske ting, med like morsomme illustrasjoner."

"Det er en snedig historie som vandrer rett inn i eksistensielle tanker."

"(...) jeg tror selv den mest lesevegrende tiåring vil tvinge seg til lese videre etter den første scenen i jentedusjen. Korte setninger er med på å gjøre leseopplevelsen bedre for nybegynnere. Dette hindrer likevel ikke at språket er levende og skildrende. Annlaug Auestads illustrasjoner er passe rampete og gøyale for innholdet, og appellerer trolig til både gutter og jenter."

"Leseløve pluss er en bokserie som henvender seg til litt eldre barn som ikke har så mye lesetrening. Derfor er historien fortalt i et enkelt språk, og satt i stor skrift på korte linjer. Det er en utfordring for forfattere å skrive engasjerende for barn i denne gruppen. Denne boka av Bjørn Arild Ersland er et eksempel på at det kan gå an."

"Stimulerer fantasien maksimalt."

"Eksistensialisme for barn - med en slutt så vakker at jeg heller ikke vil røpe den for voksne. (...) Boken berører sterkt både ensomhet og vennskap. Sjelden har jeg møtt en tekst som mer kortfattet klarer å gripe den dype trangen til å finne sin egen plass i verden."

"Dette må være en av høstens mest originale billedbøker. (...) Et overflødighetshorn av fantasi og detaljer gjør at boken kan leses og blas i om igjen og om igjen av både voksne og litt større barn."

"Aurtande og Ersland har laget en av fjorårets mest sanselige bildebøker. (...) Sageren er en vakker og skummel bok som man kan lese mange ganger og stadig finne nye allusjoner til glede for de voksne, og skumle detaljer til skrekk og gru for de små. Og det ender godt til slutt i et selsomt roseinnfattet bilde på lykke."

"Dette må sies å være den desiderte vinner i årets billedbokutvalg. Bak på boka står det at dette er en bildebok ingen har sett maken til, og det er helt sant. Boka er utrolig godt gjennomarbeidet både i forhold til tekst og bilder og samspillet viser at samarbeid mellom forfatter og illustratør og redaktør kan resultere i flytting av små fjell. (...) Illustrasjonene er imponerende, men det er vel snarere kunstverk. Alle modeller er bygget i en til en, som senere er lyssatt, fotografert og bearbeidet på maskin. Figurene er laget i voks. Lars Aurtande har gjort et fantastisk stykke arbeid. Jeg er egentlig litt målløs. Denne boka må leses og oppleves selv."