Marte Spurkland

«Spurklands fortellende journalistikk får fram kraften i enkeltmenneskers liv.»Marius Wulfsberg, Dagbladet om Klassen

«Spurkland klarer å engasjere leseren i læreren og elevene fra første side, og hun fremstiller siste året på videregående skole som så spennende og så viktig at leseren uvillig legger boken fra seg. Alminnelig ungdoms skoleprøver og kjæresteproblematikk fremstår brått som utrolig viktig. Og innimellom må man gråte, fordi man er rørt eller lettet eller rasende på elevenes og lærerens vegne.[…] Spurkland klarer å formidle deres blanding av sterk følsomhet, styrke og nummenhet. […] Der nesten alt er tall hos Twenge, er nesten alt anekdotisk hos Spurkland, men på en måte som til fulle demonstrerer den fortellende journalistikkens betydning.»

«Marte Spurklands rapport fra et skoleunivers treffer midt i planeten. […] Spurkland er ikke selv til stede som intervjuer i boken, men gjenforteller det hun har fått høre i intervjuer, og bruker en del direkte sitater og meldinger, som gir teksten liv og autentisitet. […] Den gode journalisten vet at hun må møte verden med et eget selvstendig blikk på det som skjer. […] Debatten av skolen blir ofte ført av mennesker som er langt unna klasserommet. I denne boken er det, til en forandring, skolens egentlige hovedpersoner som har ordet.»Knut Hoem, NRK Bok om Klassen

«Spurkland skriver godt, historien om Anette og de syv elevene er like fengende som en god oppvekstroman. […] Ingen kan være uberørt av de sterke historiene, særlig om hvordan ungdommen med innvandrerbakgrunn må balansere livet hjemme, med det som møter dem på skolen og i gjengen. Felles for alle er ønsket om anerkjennelse på sosiale medier. Det er både lærerikt og rørende. […] Jeg satt med klump i halsen de siste kapitlene, da de skulle opp til eksamen. Gjennom boken ble jeg glad i dem, og like ivrig som Anette for at de skal få ut sitt beste.»Gunnar Kagge, Aftenposten om Klassen

«[…] Muntlige sitater er sømløst vevd inn i fortellingen – små stjerneskudd av konkret, individualisert språk. Det gir skildringen en interessant, produktiv gnissing mellom indre monolog og journalistisk utenfrablikk. […] I mine øyne er Klassens styrke at den viser hvordan kultur og kontekst internaliseres i et knippe samtidige norske skolekropper, fra kunnskapsløft og kjønnskonvensjoner til de digitale nettverkenes djevelske mekanismer […] Om jeg gråt mens jeg leste? Det har ikke du noe med. Men jeg kan si at det er ganske vanskelig å la være når du stilles åpent overfor den nesten ufattelige anstrengelsen det er å bli en slags voksen, et slags menneske.»Bjarne Riiser Gundersen, Morgenbladet om Klassen

Spurklands fortellende journalistikk får fram kraften i enkeltmenneskers liv.

(...) Muntlige sitater er sømløst vevd inn i fortellingen – små stjerneskudd av konkret, individualisert språk. Det gir skildringen en interessant, produktiv gnissing mellom indre monolog og journalistisk utenfrablikk. (...) I mine øyne er Klassens styrke at den viser hvordan kultur og kontekst internaliseres i et knippe samtidige norske skolekropper, fra kunnskapsløft og kjønnskonvensjoner til de digitale nettverkenes djevelske mekanismer (...) Om jeg gråt mens jeg leste? Det har ikke du noe med. Men jeg kan si at det er ganske vanskelig å la være når du stilles åpent overfor den nesten ufattelige anstrengelsen det er å bli en slags voksen, et slags menneske.

Spurkland skriver godt, historien om Anette og de syv elevene er like fengende som en god oppvekstroman. (...) Ingen kan være uberørt av de sterke historiene, særlig om hvordan ungdommen med innvandrerbakgrunn må balansere livet hjemme, med det som møter dem på skolen og i gjengen. Felles for alle er ønsket om anerkjennelse på sosiale medier. Det er både lærerikt og rørende. (...) Jeg satt med klump i halsen de siste kapitlene, da de skulle opp til eksamen. Gjennom boken ble jeg glad i dem, og like ivrig som Anette for at de skal få ut sitt beste.

Marte Spurklands rapport fra et skoleunivers treffer midt i planeten. (...) Spurkland er ikke selv til stede som intervjuer i boken, men gjenforteller det hun har fått høre i intervjuer, og bruker en del direkte sitater og meldinger, som gir teksten liv og autentisitet. (...) Den gode journalisten vet at hun må møte verden med et eget selvstendig blikk på det som skjer. (...) Debatten av skolen blir ofte ført av mennesker som er langt unna klasserommet. I denne boken er det, til en forandring, skolens egentlige hovedpersoner som har ordet.

Spurkland klarer å engasjere leseren i læreren og elevene fra første side, og hun fremstiller siste året på videregående skole som så spennende og så viktig at leseren uvillig legger boken fra seg. Alminnelig ungdoms skoleprøver og kjæresteproblematikk fremstår brått som utrolig viktig. Og innimellom må man gråte, fordi man er rørt eller lettet eller rasende på elevenes og lærerens vegne.

(...) Spurkland klarer å formidle deres blanding av sterk følsomhet, styrke og nummenhet. (...) Der nesten alt er tall hos Twenge, er nesten alt anekdotisk hos Spurkland, men på en måte som til fulle demonstrerer den fortellende journalistikkens betydning.