Beste forfattere under 35 år
Norsk Litteraturfestival og Morgenbladet har kåret de ti beste norske forfatterne under 35 år. Fra Cappelen Damm står Sunniva Roligheten og Sumaya Jirde Ali på listen.
For tredje gang har Norsk Litteraturfestival og Morgenbladet kåret de ti beste forfatterne under 35 år. Kåringene er viktige fordi de har bidratt til å sette fokus på de yngre forfatterne og sørget for at de ble oppdaget og lest av flere.
Her er oversikten over de ti vinnerne:
- Sumaya Jirde Ali
- Priya Bains
- Karoline Brændjord
- Nora Dåsnes
- Maria Kjos Fonn
- Monica Goksøyr
- Sigurd Hverven
- Simen K. Nielsen
- Sunniva Roligheten
- Maria Navarro Skaranger
Sumaya Jirde Ali
Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er en norsk-somalisk samfunnsdebattant, litteraturkritiker, dramatiker, forfatter og poet. For sine bidrag til norsk offentlighet har Jirde Ali fått Osloprisen Årets stemme, Zola-prisen, Ord i Grenseland-prisen og Den norsk Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris. I 2021 ble hun også tildelt Amalie Skram-prisen.
Hun debuterte i 2017 med diktsamlingen Kvinner som hater menn. I 2023 utga hun sakprosaboken Et liv i redningsvest. Boken ble nominert til Havmannprisen og Jirde Ali mottok flere god anmeldelser. Anmelderne var enige om at Et liv i redningsvest er en viktig og vakker bok.
Et liv i redningsvest
Dagboksopptegnelser om norsk rasismeSumaya Jirde AliSumaya Jirde Ali har, siden hun trådte fram på den offentlige scenen som attenåring, vært en viktig og sentral stemme i samfunnsdebatten.
I denne dypt personlige boken, formet som en samtale med sitt yngre jeg, reiser hun sentrale spørsmål ved hvordan rasisme virker og hva den fører til, selv i små, daglige doser.
Det er en like bevegende som tankevekkende tekst som ikke kan etterlate noen lesere ubemerket.
Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er en norsk-somalisk samfunnsdebattant, litteraturkritiker, dramatiker, forfatter og poet.
Juryens begrunnelse: Sumaya Jirde Ali
Sumaya Jirde Ali har sagt at hun ikke vil miste sine beste år til Facebook-krangler og skyttergravskriger. I stedet har hun fra svært ung alder skrevet, og siden debuten som 19-åring har hun gitt ut både poesi, essay og dramatikk.
Gjennom både skjønnlitteratur og sakprosa har hun utforsket spørsmål som ofte drukner i forenklede svar. Bøkene hennes snakker om kvinner som hater menn, om rasisme og konflikt, om flyktninger og feminisme. De utforsker motstand, fellesskap og nødvendigheten av å skape sitt eget rom.
I tillegg til bøkene har hun også deltatt i den litterære og politiske offentligheten på svært tydelige måter. Arbeidet hennes har gitt et bredt publikum innsyn i erfaringer og virkeligheter som ellers kunne forbli skjult. Samtidig har lesere kunnet følge hennes litterære utvikling og modning tettere enn det som er vanlig.
Allerede fra starten har diktningen vekket sterke reaksjoner. Den er blitt kalt helbredende, men er også anklaget for å holde sårene åpne, og for å skape nye sår. Forfatteren er blitt berømmet for litterært motstandsarbeid, men tekstene hennes er også blitt kritisert for å mangle motstand.
Det har altså ikke manglet på beundring og lovord, men kritikken har fulgt. Dels allerede fra begynnelsen, dels allerede fra før begynnelsen. For hvem er det egentlig hun tror hun er, hun som i det hele tatt har våget å skrive?
Kunne Sumaya Jirde Alis litterære kvalitet bli omtalt uten å nevne politikk, rasisme eller hvordan tekstene hennes virker i vår konkrete samtid og offentlighet? Jo da, det kunne den helt sikkert. Men det ville vært mye mindre interessant, og minst halve poenget ville forsvunnet.
Nettopp hennes egen utforskning av dobbeltheten hun blir møtt med – ofte på en smertefullt åpen scene, i et direkte og bilderikt språk – er med på å gjøre forfatterskapet enestående i norsk litteratur.
God poesi peker ofte tilbake på nødvendigheten av seg selv. Slik er det også her. Sumaya Jirde Alis diktning minner ikke bare leseren på risikoen ved å bringe noe nytt inn i verden. Bøkene hennes demonstrerer også nødvendigheten av et slikt skapende arbeid.
Det gjør de ved å skape språklige virkeligheter som ellers ville vært uvirkelige. De skaper en verden å høre hjemme i – en verden med mening, verdighet og verdi. Men kanskje fremfor alt: en verden hvor hun selv kan leve og dikte.
Sunniva M. Roligheten
Sunniva M. Roligheten debuterte i Signaler i 2017. Hennes skjønnlitterære debut Når alt er av papir kom i 2021. Roligheten mottok Saabye-stipendet for romanen og Språklig samling litteraturpris, og hun ble nominert til den prestisjetunge litteraturprisen, Tarjei Vesaas’ Debutantpris. I 2024 utga hun sammen med Daniel A. Wilondja Om du var et menneske, for romanen fikk de flere gode anmeldelser; «Eit blikk som andre bøker ikkje kan tilby.[...]... ei sånn bok me treng fleire av.» skrev Magnus Rotevatn på Framtida.no.
Når alt er av papir
Sunniva M. RolighetenNår alt er av papir består av kapitler bygd opp som skolelekser. Hvert kapittel har et tema og et fag, i tillegg til en kort innledning. Hvert avsnitt skildrer et av hovedpersonens minner, og starter med “Jeg husker”. Minnene er fra oppveksten på en gård, det midlertidige huset moren etterhvert flytter til, og huset i byen hvor den nye pappaen bor. Etter hvert flytter fortelleren også ut, drar på folkehøyskole og begynner å studere. Hovedpersonen opplever å vokse opp samtidig som gården og faren stadig forfaller.
De mange minnene er både såre og fine, og handler om uvanlige julaftener, rampete sauer, skumle netter, kjedelige skoletimer, intrikate papirklipp, slemme barneskolevenner, ekle kollektiv og en slitsom lillebror. Når alt er av papir knyttes sammen, fra start til slutt, av en telefonsamtale med lillebroren. Han deler mange av minnene med sin søster, og blir et plutselig anker i alt kaoset.
Juryens begrunnelse: Sunniva Roligheten
«Mye av det man husker, er jo ikke sant.» Slik formulerte den 20 år gamle Sunniva Roligheten seg i eit intervju då ho debuterte med romanen Når alt er av papir (2021).
Ikkje rart at minne vart eit tema, ettersom orda «Jeg husker» går som eit omkvede gjennom boka. Forteljaren konsulterer stadig veslebroren, som hugsar ting annleis: Det var samiske gjenstandar, ikkje egyptiske motiv på gardinene til far.
Andre minne er vesentleg meir oppsiktsvekkjande i romanen, som er ei forfriskande fornying av den litt slitne sjangeren oppvekstroman.
Boka er komponert som små episodar, gjerne sett saman etter assosiasjonsprinsippet, som: dinosaur-egg-pai-venninne som lagar pai. Sjølv om dei enkelte rekkjene er individuelle, vil alle lesarar kjenne att sjølve prinsippet.
Forteljaren, som er student, er lojal mot barnet som opplever, og kjem ikkje inn med vaksne tolkingar. For barnet er det som det er at far ser ufoar og byggjer tårn i hagen fordi kosmiske vesen har sagt at det må til for å frelse verda. Om barna ønskjer seg noko, kan dei klippe det ut i papir.
Den andre (til no) og siste boka til Roligheten er også djupt original, men radikalt annleis. Om du var et menneske (2024) er skriven saman med Daniel A. Wilondja frå Den demokratiske republikken Kongo. Han arbeider i gruver der dei vinn ut metall som skal brukast i mobiltelefonar. Daniel og Sunniva møtest, og dei blir vener. Utan om og men prøver Sunniva å få Daniel til Noreg for å studere. Og dei vil skrive bok saman, trass i at dei ikkje kan nokon felles språk og Google Translate overgår seg sjølv med fantasirike omsetjingar.
Som i debutromanen er det lite tankesurr, analysar og sterke kjensler. Sunniva handlar. Dei to forfattarane stolar på at lesarane sjølve kan leggje til det overordna, globale perspektivet, og gjev oss konkrete erfaringar og observasjonar. Dei deler sansen for humor, for absurditetar, dei kan le når det røyner på, for det gjer det.
Gode menneske som på individnivå prøver å bøte på den store urettferda i verda, det er eit risikoprosjekt både i livet og i litteraturen. Her ber det. Trass i den openberre asymmetrien mellom dei to er boka fundamentert på ein grunnleggjande gjensidig respekt. Erfaringane deira tvingar lesaren til å tenkje.