Fremdeles tror Gjertrud at hun har født en sønn, som er død, og at det er hennes skyld. Hun vet ikke at «Benedicte Gildeskog» lever i beste velgående, og er blitt en vakker tenåring. Dette, og alt det vonde som har hendt Gjertrud de siste årene, har gjort henne bitter og sint. Med Bibelen i hånd refser hun gammel og ung, og verst går det ut over jordmor Astri. Bygdefolket kjenner ikke igjen sin elskede gammel-jordmor. Gjertrud klemte et lite ny-testamente mellom fingrene. Hun ventet. Der kom to kvinner stikkende. De hadde nok tenkt å høre på byfrøknene. Tiden var inne. Gjertrud begynte å synge. Så høyt og fast hun kunne, sang hun Martin Luthers velkjente salme «Vår Gud han er så fast en borg».