Frihetens vugge

            Tom så på ham. ‒ Så det er her han holder til?

            Elias nikket. De hadde ledd da de kappred, men nå tynget alvoret. Slik var det for Tom også, så han.

            ‒ Vil ikke noen spørre hvorfor vi er her? Tom så tvilende ut med ett.

            ‒ Jeg tenkte vi kunne snike oss bort til stabburet. Det er der han holder hus.

            Tom nikket. ‒ Det er nok det lureste. Så får vi håpe at vi ikke blir oppdaget.

            ‒ Hvis noen ser oss, løper vi til hestene. Det er ingen som klarer å ta oss igjen, så spreke hester som vi har.

            Tom nikket. ‒ Hvor skal vi tjore hestene?

            ‒ Vi rir inn i skogen. Der er det mindre sannsynlig at noen får øye på dem.

            ‒ Det høres fornuftig ut.

            De red inn mellom trærne. Da de kom til et sted hvor skogen sto tett og det var nok gress til at hestene kunne beite en stund, bandt de fjordingen og frieseren til hvert sitt tre.

            Elias gløttet bort på Tom. ‒ Pass på så du ikke lager en knute som det tar lang tid å løsne. Det kan hende at vi får det travelt.

            ‒ Jeg skjønner såpass.

            Elias trakk pusten. Egentlig burde de gi seg nå, men han var nødt til å gjøre resten, følte han. Han var overbevist om at det kom til å skje noe forferdelig hvis han ikke fant ut av Roalds planer. Da de forlot hestene, følte han seg naken og skremt. De hadde bare fornuften og føttene å stole på nå. 

            Tom hadde et innbitt uttrykk i ansiktet der han stirret fremfor seg. Elias hadde regnet med at de skulle gå rett til stabburet, men da de fikk øye på gårdsbygningene, så han at det lå et godt stykke unna. Slik var det når man befant seg i ukjent skog, tenkte han og grøsset. Han hadde gjort som faren lærte ham da de var på reise, og lagt merke til forskjellige ting i naturen, men hvordan ville det bli hvis de måtte løpe tilbake? Man la ikke merke til like mye når man var redd, og de hadde tatt en omvei. Da de endelig sto ved stabburet, ble begge stående og lytte.

            ‒ Er det gårdshund her? Tom hvisket nå.

            ‒ Vi så ingen sist, men slikt kan man vanskelig vite.

            Tom nikket. ‒ Vi får håpe at de ikke har. 

            ‒ Ja. Stemmen hans var flat, det lød som om den kom langt borte fra, syntes Elias og følte seg ør med ett.

            De listet seg bort til stabburet og lente ryggen mot det solvarme tømmeret. 

            ‒ Jeg håper Roald ikke er inne. Tom skalv i stemmen.

            ‒ Jeg er ikke så redd for det. Jeg er mer urolig for at han kan ha låst.

            ‒ I så fall ligger nok nøkkelen gjemt et sted.

            Elias nikket. ‒ Skal du eller jeg gå bort til døren og banke på?

            ‒ Gjør det du, kom det raskt fra Tom.

            Elias forsøkte å svelge frykten idet han smøg seg rundt hjørnet. Et øyeblikk ble han stående og være mot tunet. Han kunne verken se eller høre noe, men redselen var like sterk idet han gikk opp de fire trappetrinnene. Da han endelig kunne legge hånden på håndtaket, rant svetten nedover pannen hans. Det var tomt på tunet fremdeles, men fra vinduene kunne noen se ham.

            Han trykket klinken raskt ned og dro døren mot seg. Et sukk slapp ut mellom leppene hans idet den ga etter. Raskt kom han seg ned igjen og krabbet innunder trappen. Hvis Roald var inne, ville han dukke opp nå.

            ‒ Var den låst?

            Elias kikket på Tom, som hadde satt seg på alle fire ved en av stabbursstolpene. ‒ Nei, den var åpen, hvisket han tilbake.

            Tom krabbet bort til ham. ‒ Det er mye brennesle her. Jeg har brent meg både på hender og føtter, klaget han.

            Elias svarte ikke.

            ‒ Han hadde nok vært her nå hvis han hadde hørt deg.

            ‒ Det tror jeg også.

            ‒ Kom, så går vi inn. Tom hørtes plutselig modig ut.

            ‒ Ja, det er like greit å få det overstått. Elias begynte å krype mot siden av trappen.

            Tom kom like bak, han kunne høre pusten hans. Da de reiste seg, var han så spent at det kjentes som om hjertet skulle slutte å slå.

            Tom var allerede oppe på trappen. ‒ Kom, før noen får se deg, hvisket han og åpnet døren.

            Elias hastet etter, og da han var inne, lot han døren stå på gløtt. Han kikket ut mellom dør og karm, og stirret på tunet til blikket ble sårt.  

            ‒ Jeg kjenner igjen støvlene, hørte han Tom si.

            Elias gikk bort til ham uten å lukke etter seg. Dørgløtten var smal, de kunne ikke bli oppdaget hvis ikke den som var der ute gikk helt borttil.

            Tom sto ved en benk hvor en elgfell var lagt over. ‒ Dette er skinnet han holdt på å garve i Brattlia.

            Elias nikket. Det dirret i hele kroppen da han fortsatte over gulvet. ‒ Jeg kjenner igjen jakken hans. Han nikket mot en knagg hvor det hang en jakke og en fluesmekker.

            ‒ Jeg trodde at folk brukte stabburene sine til å ha mat i.

            ‒ De har to stabbur på denne gården. Elias rørte ved en blyant som lå oppå en lapp på bordet. Det var skrevet noe på lappen, og han gikk rundt for å kunne lese det.

            Ordene kveilet seg foran ham, det var så vidt han klarte å tyde dem. ‒ Jeg …, begynte han. ‒ Jeg …

            Tom stilte seg opp ved siden av ham. ‒ Jeg ser dere. Det står: Jeg ser dere!

            De løftet blikket fra papiret og stirret på hverandre. Hjerteslagene hadde forplantet seg til hodet nå, Elias var så redd at han trodde hjertet skulle sprenges av frykt. ‒ Han ser oss! Ordene ble hengende i luften og dirre.