«To temaer går igjen: forholdet til kroppen og forholdet mellom mor og datter (og for Vigdis Hjorth også forholdet til alkoholen). Boken inneholder noen utrolig fine skildringer av hvordan en diagnose kan forandre et fortrolig forhold til egen kropp. ... Line Hjorth leverer noen av bokens sterkeste kapitler, spesielt der hun skriver om forholdet til moren og hvordan sykdommen virvler opp nærmest utålelige følelser av misunnelse. Et sted skriver hun at hun håpet at også moren skulle få cellegift, slik at hun skulle slippe å stå i denne erfaringen alene. Hun gir en sår og gripende beskrivelse av å stå i skyggen av mor, «Vigdis Hjorths datter, både i livet og i det litterære», der morens tanker og følelser, «sorg og liv» alltid føles mer ekte og virkelig enn hennes. ... Vigdis Hjorth skriver på sin side medrivende om alkoholavhengigheten, hvordan hun slukker uroen, vindrikkingen som perfeksjonert koordineres med fasterutiner før operasjon, om planene om å smugle inn en vinflaske til postoperativ avdeling. Å skrive er en annen måte å stilne uroen på, og det første hun gjør etter å våkne opp fra narkosen, er å be om penn og papir.
..
Det mor og datter Hjorth tilbyr, er i virkeligheten et språk for kreft hinsides krigens og selvhjelpens metaforer. Selv om en alvorlig diagnose forrykker livet, fortsetter det, om enn i endret form. Er det ikke det som ligger i en rekonstruksjon, enten det gjelder et hendelsesforløp eller et bryst? Kroppen blir sådd i forgjengelighet. Litteraturen tilbyr å legge til, sette sammen, finne ord og gi ny form til disse erfaringene av forrykkethet inntil vi ikke lenger er.»
Ketil Slagstad, Morgenbladet, 17.01.2025 
