Eir kan knapt tro det. Har hun endelig funnet faren sin – eller tar overlegen fullstendig feil? Samtidig føler hun at det haster med å komme hjem til Haugen, der Besten kanskje ligger på det siste …
«Kjenner du ham igjen?» spurte von Keller forsiktig.
Eir nikket uendelig langsomt. Tårene rant stille nedover ansiktet, og leppene skalv. Hun stirret og stirret på ham der han gikk og rakte så grundig over gresset, igjen og igjen.
«Er det virkelig ... Er det virkelig ham?» spurte hun grøtet, før hun hvisket knapt hørbart: «Han kjenner meg ikke.»
Disa la armen om henne. «Tenk hvor mange år som er gått, Eir. Og du forstår jo at det er en grunn til at han er akkurat her.»
