Jæren, 1647. Sytten år gamle Marine lever i angst for sin egen stefar, som kveld etter kveld smyger seg inn på jentekammerset og tvinger seg på henne. Marine frykter hun er med barn, men har ingen å betro seg til, ikke engang kjæresten Einar. Skammen er stor, og loven dømmer strengt. Kan gamlepresten hjelpe henne med sine forbudte svartekunster – eller må Marine bekjenne sin synd og ta straffen?
Marine hørte et svakt knirk fra døren, listende føtter mot de grove golvplankene. I neste øyeblikk var han over henne, det svarte uhyret fra de mørke nettene, øldunsten fra en åpen, pesende munn, hender som grafset, våte lepper som ville ha og ha. Marine lukket øynene hardt igjen, bet tennene sammen og forsøkte som før å rømme vekk i fantasien, men i dag greide hun det ikke. Hun klemte lårene krampaktig sammen, ville ikke, orket ikke, holdt ikke ut hans harde, ubarmhjertige tak.
