Audun Mortensen

«Mortensens tekstar i Forventinger til ny teknologi kan ein likne med aforismer, maksimer eller tesar. Tekstane er korte, poengterte og naturlegvis ikkje skrivne for æva, men for det teknologiavhengige samfunnet. Dei seier noko rart, underleg, overraskande eller morosamt. Og dei latterleggjer mildt eller indirekte den nærmast utopiske tiltrua til teknologien. (...) Det ligg alvor og kritikk attom skjemten, fordi forhåpningane til teknologien, om enn dei er fantasifulle og overdrivne, speglar, legitimerer eller forsterkar manglar i samfunnet.»

"Som i flere Mortensen-utgivelser er digitaliseringen et avgjørende tema. Samtalen er gjengitt i ren spørsmål-svar-form: A og M snakker annenhver gang, og replikkene deres er jevnt over ganske korte. Boken ligner, med sine latter- og pauseangivelser, et teaterstykke. (…) Boken kan betraktes både som et generasjonsbilde og som et langt portrettintervju med et helt ukjent menneske – M. (…) Noen ganger tenker jeg at Mortensen bedriver kjærlig satire over vår tids privilegerte Berlin-flyktninger, som lider av forpliktelsesvegring og sender barna sine på yoga-leir. Andre ganger lar jeg meg overbevise om at det praten handler om, er det han faktisk vil drøfte: familieforhold, kapitalisme, muligheten for motstand og veien til lykke for unge, velfungerende mennesker i Europa i 2017. (…) På Mortensen-typisk vis er leserkontrakten tilsiktet uklar. Men ved i alle fall tilsynelatende å la skjønnlitteratur være et samarbeidsprosjekt, en kollektiv frembringelse, og ved å påstå at den er snakket frem, går forfatteren i rette med romantiske kunstnermyter. I tråd med vår tids lingo omtaler den skrivende hovedpersonen seg som en innholdsprodusent."

"Alle nye bøker av Mortensen – og han publiserer årlig – har en utpreget litterær følsomhet. Ofte er de skrudd sammen på måter som får leseren til å gruble over hva som egentlig skjer. (…) Høstens utgivelse, Fire dager i Berlin, er i hovedsak et langt intervju Audun Mortensen (kalt A) gjør med den tyske vennen Martin (kalt M). Det kan være et ekte intervju eller en samling sitater fra diverse bøker og artikler. Eller en blanding av begge deler. Den særdeles velformulerte vennen kan også være en kloning. (…) Fire dager i Berlin er på sitt beste sammenlignbar med konversasjonsfilmen Min middag med Andre (Louis Malle). Du blir vitne til en morsom og tankevekkende samtale mellom venner som tilsynelatende ikke tar deg i betraktning."

"Sammenlagt blir boken en serie satiriske portretter av ulike posisjoner i kulturlivet og teorier i kunstfagene, og det er ganske imponerende hvor mange slike posisjoner Mortensen klarer å vri ut av dyrene. Innimellom er det morsomt og slagferdig, andre steder rørende og poetisk. Dyr jeg har møtt er etter min mening en god og skarp bok."

"I sin nye bok Dyr jeg har møtt forlater Audun Mortensen diktformatet til fordel for estetiske refleksjoner i litterære form, som skal belyse den norske tenkemåten. (…) Mortensens dyretekster er en skarpsindig parodi på norsk tankeliv og debatt akkurat nå."

"Dyr jeg har møtt er eit fint, idiosynkratisk oppslagsverk i estetisk tenking, som trass alt, går inn i same sjikt som det som vert skånsamt parodiert."

«Det kan være krevende å lese ny norsk lyrikk, men Audun Mortensen vil det annerledes. (…) Det virker upretensiøst og slentrende. Men det er en stil de færreste behersker. Kanskje derfor gir det en fin følelse å lese Mortensen. Han minner om en ung Jan Erik Vold i måten å sjonglere figurdikt, kolonnepoesi og grammatiske eksperimenter.»

"Mortensen er stilsikker, smart og tankevekkende. (…) I diktene kjemper rastløsheten og den misfornøyde tiltaksløsheten en oppgitt kamp mot hverandre, og de enes bare i et desperat behov for å utfolde seg, kreativt, om noe, med noe, hva som helst. Det er en gjenkjennelig tilstand, den er dyptgripende og når den tas på alvor av Mortensen, gjør det ham til en sjelden skulptur."

"Audun Mortensen siterer hverdagslige ord og vendinger som vi ennå ikke har rukket å erkjenne som en del av dagligspråket (…) Diktsamlingen framstår som relevant, ja egentlig med en helt egen friskhet."

"Aaliyah er holdt i den samme skjønne tonen som debuten. Det er en blanding av tristesse og kjedsomhet, humor og lek (…) Audun Mortensen unndrar seg ethvert hierarki av typen høyt og lavt, papir og nett, skriftlig og muntlig. På den måten er han en poet av sin tid (…) Høytidelig formulert er Aaliyah en slentrende kritikk av vår egen ytringskultur."

«Bokhøstens mest originale? (…) Et litterært eksperiment som understreker lysstyrken i Nabokovs språk. For det funker faktisk som en slags fortelling. Lekent er det også, på mange måter i pakt med de franske såkalte Ou-Li-Po-dikterne (Raymond Queneau, Georges Perec m.fl.) fra 1960-tallet, som ga sin poetikk spesielle spilleregler.»

«Det lille ekstra: Roman har alt det en enestående roman trenger, pluss litt til. Når du får høre at boka rett og slett er Nabokovs Lolita baklengs, tenker du kanskje at du allerede har lest den, men Mortensens mash-up med Lolita og Roman Polanskis persona er en genistrek som definitivt må leses.»

"Årets beste diktdebut er også den morsomste (…) Flamme Forlag tok sjansen på å utgi den debutanten som mest markant bryter opp fra det samtidslyriske fellesgodset."

«(Boka) har gode muligheter til å bli en moderne kultklassiker.»

«Audun Mortensens debut er et friskt pust av humor, galskap og energisk oppfinnsomhet (…) Mortensen kombinerer det strengt konseptuelle grepet med frodig villskap.»