Kirstine Reffstrup er tildelt Stig Sæterbakkens Minnepris 2023

Stig Sæterbakkens minnepris ble etablert i 2012 og går til en forfatter som har originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Vinneren får 100 000 kroner og et verk av kunstner Sverre Malling.

Kirstine Reffstrup (1979) debuterte med romanen Jeg, Unica i 2016 til svært gode kritikker, Jernlungen er hennes andre roman.

Juryens begrunnelse

«Og nå vil jeg si: Historien er en flod, stor og blank. Vi bader i den. Vi fødes i den, igjen og igjen, vi stiger opp av vannet.»

Sitatet står å lese omtrent midtveis i Kirstine Reffstrups Jernlungen, utgitt tidligere i år. Det er en bredt anlagt roman med helt særegne kvaliteter, som virker, og berører oss, på flere nivåer. I likhet med forfatterens debutbok er det i utgangspunktet en slags historisk roman, men dette er litteratur av et helt annet slag enn det vi vanligvis forbinder med sjangeren. Det betyr ikke at ikke forfatteren nærmer seg fortiden med den nødvendige etterretteligheten og respekten for dens egenart og annerledeshet. Svært forskjellige miljøer i nokså forskjellige epoker beskrives med en nennsom sans for detaljer som lar oss tro at vi faktisk tas med til helt andre steder. Og kanskje enda viktigere i denne sammenhengen, med en innlevelsesevne som gjør oss delaktige i personenes sanseinntrykk, fornemmelser og tankestrømmer, i deres opplevelse av å være i en annen verden enn vår. Samtidig framstår historien hos denne forfatteren som åpen, uavgrenset, uoppdelt, og direkte forlenget til oss – eller, nettopp, som «en flod, stor og blank», som oversvømmer oss og lar oss dukke opp på ny på ulike steder. For som historiske romaner beveger disse bøkene seg framfor alt mellom epokene, slik de på andre plan beveger seg mellom kroppslige tilstander, biologiske kategorier og sosiale identiteter: «[…] hver eneste bevegelse dytter meg lenger frem mot lyset, mot en ny tid. En felles tid. En tid da jeg kan gå ut av kroppen og inn i en annens kropp».

Kirstine Reffstrup debuterte i 2016, med kunstnerromanen Jeg, Unica, til strålende kritikker. Boka er et eksempel på tendensen som kalles eksofiksjon, en type virkelighetslitteratur der forfatteren går inn i livet til andre historiske personer, og bruker deres biografi og historie som utgangspunkt for litterære fantasier. Unica Zürn var en tysk kunstner og forfatter som i ettertiden har vært mest kjent for sitt samarbeid – og sitt samliv – med den feterte surrealistiske kunstneren Hans Bellmer, som hun møtte under myteomspunne omstendigheter i etterkrigstidens Berlin. Reffstrup lar Unica Zürn tre fram på egne vegne, hun får komme til orde som seg selv for å berette om  sine opplevelser. I så måte kan boka, med sine utilslørte beskrivelser av spesifikt kvinnekroppslige erfaringer som barnefødsel, stå som et slags feministisk reapproprieringsprosjekt. «Jeg tilhører ingen,» sier bokas Unica idet hun bryter med sin tidligere familie. Men det er et usikkert jeg Unica hevder. Det direkte og sanselige språket gir rom for tvetydighet og ambivalens. Reffstrup utforsker spenningen mellom løsrivelse og avhengighet, egenvilje og underkastelse, selvhevdelse og omsorg. Og på samme måte setter hele bokas litterære prosjekt i spill forholdet mellom subjekt og objekt, mellom forfatteren som skapende instans og den historiske, faktiske personen som romanstoff, som gjenstand for en litterær undersøkelse. Dette spillet videreføres i Heksetekster, som kom året etter, et samarbeid med Aina Villanger som inneholder dels gjendiktninger, dels adaptasjoner av Zürns anagramdikt.

Handlingen i årets bok, Jernlungen, er delt mellom to fiktive historiske personer. Boka starter i København, under polioepidemien på femtitallet, og følger opplevelsene og tankene til en jente som er lagt i en såkalt jernlunge, en primitiv form for respirator. Denne tråden veksler så jevnlig med fortellingen til et barnehjemsbarn i Budapest i tiden rett før første verdenskrig. Vi vet aldri helt sikkert om sistnevnte er et produkt av Københavnjentas fantasi, eller om hun faktisk er gjenfødt som den andre: «Dette vet jeg: Jeg er født to ganger …» står det i bokas åpning. Som lesere må vi godta at vi befinner oss i spennet mellom to tider, mellom to jeg, eller kanskje snarere, i bevisstheten til et felles jeg, som tilhører et barn i puberteten, midt i overgangen til en ny kroppslighet, en ny form. Og på alle nivåer åpner boka opp slike ustabile grensetilstander: Jenta i jernlungen opplever at kroppen gradvis visner hen og skilles fra et stadig mer aktivt og følsomt sinn som omsetter inntrykkene i lysende taktile bilder; barnet i Budapest befinner seg på et guttehjem, men er ikke selv gutt, og ikke jente heller, men utvikler et kjønn som i helt konkret forstand er noe midt imellom, og som brytes mot vitenskapens invaderende kategoriseringer og dehumaniserende teknologi. Senere, da barnet støtes ut av gutteflokken, går det inn i skogen og ikler seg dyreham, før det gjenfødes til en ny tilværelse i en avantgardistisk teatertrupp i Budapest.

Dette er som man skjønner ikke realistisk litteratur. Like fullt er det fullt mulig å avlese samtidige tendenser som får boka til å virke påfallende aktuell: Den ikke-binære kroppen til barnehjemsbarnet speiler mye av debatten om en ny og bredere forståelse av kjønn. Og kan ikke også selve jernlungen sees som et symbol på den kuvøselignende tilstanden vi henviste ungdommen til under vår egen tids store epidemi? Reffstrup har lagt handlingen til historiske skjebneøyeblikk, urolige tider da det virker som verden står på terskelen til ødeleggende og omkalfatrende forandringer; det er en livsfølelse mange av oss kjenner igjen i dag. Men som all god litteratur overskrider Reffstrups bøker det aktuelle, romanene utvikler sine egne logikker og sitt autonome språk for å si det de må si. Beskrivelsene favner hele spekteret av sanseinntrykk, og ikke minst viser Kirstine Reffstrup en særlig varhet for kraften i kroppslige fornemmelser, og evner å formidle både vellysten og vemmelsen. For dette er også en forfatter som ikke viker tilbake for det grufulle, det frastøtende og det uforståelige. Det skjønne blander seg med det heslige i legeringer som setter leseren på prøve, men som skinner med en egen glans.

Motet til å stå for sine egne prosjekter og utfordre leserens tåleevne, både i form og innhold, var en dyd i Stig Sæterbakkens forfatterskap. Det er også et av de viktigste kriteriene for tildelingen av prisen som bærer hans navn. Vi kan derfor gratulere en svært verdig vinner når Kirstine Reffstrup nå mottar Stig Sæterbakkens minnepris 2023!

Ingrid Svennevig Hagen (Norsk Bibliotekforening), Thomas Lundbo (Det litterære råd), Elise Winterthun (Kritikerlaget)