Camilla Groth har gjendiktet den svenske folkekjære poeten Kristina Lugn (1948–2020). I serien NORD utgir vi Hei så lenge, ha det bra! fra 2004 og samlingen med etterlatte dikt, «Slett ikke verst», fra 2022, i én bok.
Lugns forfatterskap kretser rundt tematikk som ensomhet, døds- og kjærlighetslengsel, men også datter- og morposisjonen. Språket er enkelt, men kompleksiteten ligger ofte i de brå kastene innenfor hvert enkelt dikt, som medfører at de kan oppleves som absurde. Det er et stadig vekselspill mellom humor og alvor i dem. De tar opp i seg den utsattes hverdagsvirkelighet, og poesien hennes er ofte blitt karakterisert som kjøkkenbenkrealisme, i tradisjonen etter Sonja Åkesson.
Dette er livgivende, ensomme, såre, vakre, morsomme og engstelige dikt. Lugn har en helt særegen stemme, både sorgtung og vakker, med sterk dødsbevissthet, men også lattervekkende og leken.
En smakebit fra «Slett ikke verst»:
Det var en ytterst vanlig dag
jeg satt og skrev et foredrag
om hverdagsmot og nederlag
og hvordan være av dette slag
når alt jeg har
har feil adresse
når alt jeg gjør
får dårlig presse
jeg står igjen på feil landgang
og døden drar min hjembygdssang
å få et lån er jeg langt fra
men en faktura hjemmefra
får jeg, og slag, og de som svek
og som et nedlagt bibliotek
er kjærligheten i livets høst
kun milevis med savn, ei trøst
mot åpent sår dras hælens trang
og hvilen på en skinnegang
og asfalt på en sommereng
og rørte bær i bryllupsseng
en livstid uten håpets stropp
og et savn helt uten kropp
og når jeg søkte om lov til å bygge
sovero i himmelen, den trygge
