Rommenes bok følger et barn gjennom de første uklare minnene om et rom, om klasserom, gjemmesteder og om rom som brenner ned og gjør det av med forestillingen om at alle hus er bygget for evigheten. Senere blir rommene vekselvis åsteder og fristeder.
I Helene Imislunds dikt klinger rommene sammen med det som hender der. Diktene beveger seg mellom det konkrete og det opplevde, mellom rommet som en gang var der og stedene som kan oppsøkes i dag. Og når rommene undersøkes helt konkret, oppstår også spørsmålet om hukommelse – hvilke rom er vi i stand til å huske? Er det mulig å huske en hendelse uten samtidig å minnes rommet rundt?
