I Upraktisk kjærlighet skriver Hedda Robertsen lekne noveller i et forsøk på å sirkle inn det kvinnelige begjæret. Både søsterens, venninnens, kjærestens, elskerens og den bedratte kvinnens perspektiv får plass. Det handler om uskyld og erotikk, misunnelse og omsorg, opprør, frigjøring og lengsel.
I to av novellene dukker samme Lauren opp. En klassisk femme fatale. I London treffer hun Samuel, og overgir seg totalt. Kan hun da også løsrives? Hva er det hun søker lettelse fra? Senere dukker Lauren opp i Oslo. Her er hun eldre, men trangen til rollespill har hun bevart. Ektemannen dytter hun utfor en skrent på fjelltur. Det hele iscenesettes som en ulykke. I avhørsrommet faller hun pladask for detektiven som undersøker det mistenkelige dødsfallet. Hva består forbrytelsen i? Lauren er vel bare tro mot seg selv, sin indre dragning mot frihet, overskridelse og lek?
Vennskap, søsterskap og søk etter forbindelser er en gjennomgående rød tråd i Robertsens noveller. I «Piscines Pyrenenees» reiser Petra på sommerferie med familien. Søskensjalusi og pubertet, fransk hete og en bassengmann ved navn Luc virvler frem kompliserte følelser i tenåringskroppen. I «Det jeg vil si» handler det om å miste uskylden, å miste alt, til én man trodde var en ny venninne. Eller kunne det vært noe mer?
I «Nelly» og «Lemmer av marmor, knokler av stein» søker de kvinnelige karakterene etter nye kropper å knytte seg til – men hvor langt kan man strekke seg i møte med en annen, uten å miste seg selv? Hvordan våge å åpne seg og slippe andre inn, uten å ødelegges? Og finnes det kanskje noe i oss som også ønsker dette – å ødelegges, splittes, knuses? Å gi slipp på den vi har vært?
