Kaia Linnea Dahle Nyhus

"Kaia Dahle Nyhus er en av de spenstigste unge bildebokskaperne akkurat nå. […] I vårens bildebok, som er hennes andre på egenhånd, beskriver hun en gutt som samler på pappaer. Pappaer finnes nemlig overalt, og de fleste har en, bare ikke jeg-fortelleren. […] Samtidig som pappa-samlingen symboliserer savn, blir den et eksempel på en slags kategorisering av verden. Systematiseringen er en del av barnets utvikling, barn lærer raskt å definere seg selv ut i fra og i forhold til det eller dem som befinner seg rundt dem. […] Egentlig burde jeg ha startet denne anmeldelsen med å si noe om bildene. For det er i det visuelle Kaia Dahle Nyhus virkelig imponerer. […] Det velter vilje frem fra bildene til Kaia Dahle Nyhus. Mettet med mening, kunne jeg være fristet til å si – intensiteten drar en leser som meg til seg – og videre, ettersom jeg blar."

"Kaia Dahle Nyhus er i ferd med å rydde seg plass i eliten av norske bildebokskapere. Nå er hun tilbake med ei bok som er både høyst original, tankevekkende, drevet av utprøvende nysgjerrighet og med en fin ømhet i bunnen. […] I utgangspunktet har boka en stram struktur. Fra første til siste side er det samlingen av pappaer, og søkenen etter den ene egne, det handler om. Men Kaia Dahle Nyhus har et bildespråk som likevel gir tilstrekkelig variasjon og mangfold til jakten på pappaen. Og det er dette boblende, tilsynelatende ustyrlige bildespråket som gir styrke og variasjon til den enkle, men underfundige historien."

"Dahle Nyhus er datter av illustratør Svein Nyhus og forfatter Gro Dahle, og har tidligere illustrert flere av morens bøker. I likhet med dem lager hun barnebøker med brodd – undrende og poetiske, med vanskelige spørsmål i bunn. Men de to bøkene hun til nå har laget selv, vitner også om en helt egen stemme. De er umiddelbare og morsomme, men gir mye å tygge på. Begge mangler en tradisjonell fortelling. Teksten er oppramsende, her om de mange ulike typer pappaer som finnes. Det slår meg hvor musikalsk den er."

"Teksten i denne bildeboka flyter fint, med et virkningsfullt rytmisk driv i de fantasifulle tankesprangene. Bildene er også særpregede. Kaia Dahle Nyhus har skapt seg et eget uttrykk, med naivistiske, nokså brutalt formede figurer satt inn i et landskap av stiliserte omgivelser. Trær, hus, veier og kjøretøy er halvabstrakte, og framstilt i en trist – eller rocka – grå-grønn-beige fargepalett, noe som framhever hovedpersonen og de ulike pappaene barnet betrakter. […] Vi skjønner ganske tidlig at denne store pappa-interessen skriver seg fra et stort savn. For «nesten alle har en egen pappa, bare ikke jeg». Slik får boka flere lag. Den er en leken og smått absurd filosofering over alle disse rare egenskapene fedre kan ha. Det er både positive og negative sider å merke seg i dette realistiske, lille barnets funderinger. Mange av dem er morsomme og skarpt observert."

"Dahle Nyhus er først og fremst en original illustratør. Fargebruken er disiplinert i rødt, grønt og svart, der bruken av detaljer er skåret ned til beinet. Likevel er det mye å oppdage i bildeflatene, der en gjeng rare, klumpete, hengslete og skumle fedre breier seg i stort format. […] Som datter av en duo som skriver og tegner finere enn de fleste om kompliserte relasjoner mellom foreldre og barn, faller det vel nokså naturlig å tre inn i en tematikk og en språkdrakt som for alt jeg vet ligger i blodet på denne unge forfatter-illustratøren. Og som illustratør har hun allerede skapt seg sin helt egen visuelle stemme."

"Kaia Dahle Nyhus er den sentrale nykommeren blant norske barnebokskapere. […] Tidligere har hun blant annet fått Kulturdepartementets illustrasjonspris for «Håpe, sa gåsa», med tekst av Gro Dahle. Og hun imponerer ikke mindre når hun nå utgir sin første bok der hun selv står for både tekst og illustrasjoner. Det er illustrasjonene som bærer, men samtidig er det tekstlig skåret fint ned til det helt essensielle. […] Som helhet har Kaia Dahle Nyhus levert ei helstøpt og vakker bildebok, skrevet ut fra et barns perspektiv, men herlig også for voksne lesere."

"Denne begrepsbokas styrke er dens åpne, lekende og spørrende omgang med mange forskjellige hemmeligheter. Den vil kunne fascinere både den som leser og den som blir lest for. […] Det ville være en skikkelig spoiler her og nå å avsløre hemmeligheten som det pirres med i bokens tittel, og som leseren selvsagt gjerne vil høre. Det at hemmeligheten bør få være hemmelig, i hvert fall så lenge som mulig, gjør det vanskelig å si alt som kan sies om denne boka. For hemmeligheten som avsløres på siste side er ikke en hvilken som helst hemmelighet. Den har noe tiltalende fandenivoldsk over seg. Den innbyr til refleksjon, diskusjon og reaksjon i så stor grad at lesningen av boka vil kunne fortsette lenge etter at den har nådd slutten. […] Tekstene er enkle, illustrasjonene er stiliserte og ekspressive, fargeflatene er mettede og personene er tydelig karakterisert gjennom mønstre og former. Som i første oppslag er det gjennom hele boka et godt, dynamisk forhold mellom tekst og bilde."

"Det er barnets verden som danner ramme for den enkle, men underfundige beretningen om en jeg-skikkelse som utforsker verden og spesielt det å ha hemmeligheter. Med barnlig klokskap utdypes abstraksjonen hemmelighet. […] Med dette undrende, barnekloke utgangspunktet får forfatteren lyssatt mange aspekter ved det å være til og å utforske alle sider ved verden. Og så selve bokas punch line, avslutningshemmeligheten som jeg-skikkelsen bærer på, hennes aller største personlig hemmelighet, som hun våger å røpe for oss. Vi avslører den ikke, men hemmeligheten bærer preg av overraskende, ødipal psykologi, brønndyp og spennende."

"På en stillferdig måte åpner Vil du høre en hemmelighet? for grubling om ulike aspekter ved hemmeligheter. Kaia Dahle Nyhus har valgt å holde boken i en mørk fargeskala, mye foregår i nattemørke og underbygger stemningen med noe hemmelig. Svart, mørk lilla og brun er gjennomgangsfargene, den begrensede fargepaletten oppleves beroligende og samlende. […] Dahle Nyhus veksler umerkelig mellom oppslag med tekst og selvstendige illustrasjoner som biter seg fast. […] Dahle Nyhus tør å la noe stå usagt, og åpner for store tanker."