Line Nyborg

• Havmannprisen 2013

Juryens begrunnelse for valg av Line Nyborgs DU VET IKKE HVEM JEG ER som vinner av Havmannprisen for beste skjønnlitterære bok med nordnorsk tilknytning i 2012.

Årets vinnerroman skiller seg positivt ut i mengden av nordnorsk skjønnlitteratur, dette til tross for at det var svært mange gode skjønnlitterære utgivelser året som gikk.
Du vet ikke hvem jeg er er en frittstående oppfølger av Line Nyborgs debutroman Bare mamma som er Gud. Line Nyborgs fortellertalent har utviklet seg mye i positiv retning siden debuten.
Det har gått ca ti år siden sist vi møtte hovedpersonen Elin. Hun har flyttet til Oslo for å gå på reklameskole. Foreldrene har blitt pensjonister, solgt huset i Troms og flyttet sørover til ei leilighet på Østlandet.
Elin føler seg gjennomsiktig, man kan beskrive henne som hudløs ettersom hun tar inn over seg alle andre, nesten som om hun var en svamp. Hennes egen person forsvinner nesten til ingenting. Inne i Elin konkurrerer ønsket om å være usynlig og riktig og flink med ei jente som vil ut, som vil vise sin styrke. Jenta som bor helt innerst inne får som oftest ikke bestemme.
Du vet ikke hvem jeg er gir et godt bilde på dette å komme et annet sted fra. Elin kunne like gjerne kommet fra ei vestlandsbygd eller for så vidt fra Somalia som fra midt-Troms. Fremmedheten ville vært den samme. Skildringene av miljøet i bygda i indre Troms hvor Elin kommer fra, gir likevel et veldig tydelig bilde på hennes oppvekst.
Skildringa av Elin er ein vond studie av en person med svært lav selvtillit. Årsakene er trolig samansatt – personlighet, familiære forhold eller geografisk. Elin selv tenker bare på det geografiske aspektet. Geografien er et ufarlig aspekt som ikke har noe å gjøre med personlige forhold.
Dette er en roman som ikke slipper taket i leseren, selv ikke etter at den er lest.
Språket er muntlig og lett, med klar nordnorsk fortellerstemme. Replikkene er dialektnære uten å være lydrette. Språkform er også med på å karakterisere personene geografisk.

Romanen er skrevet i jeg-form med Elin som forteller. Skrivemåten er stillferdig, og handlinga glir stille av gårde uten de store vendepunktene. Det er heller slik at Elin underkommuniserer med leserne. Det står mye med usynlig skrift mellom linjene.


Det er bortimot en organisk sammenheng mellom språk, fortellermessig framstilling og Elins personlighet. Dyktig gjort av forfatteren.

Uten å røpe hvordan Du vet ikke hvem jeg er slutter kan vi konkludere med at vi ikke er ferdige med Elin ennå.