Ingrid Brækken Melve er tildelt Saabye-stipendet 2023

Det er den gode litteraturens paradoks: at det også er en dyp glede å være i den ubehagelige fortellingen, ganske enkelt fordi den gjennom språket, og språkets overskudd, overbeviser om fortellingens grunnleggende betydning. Alle fortellinger handler om å være menneske. Det gjør også romanen AVSTØTNING. Og den er en glede å lese.

Når jeg bruker ordet ubehagelig, må jeg presisere, og det er egentlig i tråd med denne romanens bruk av dobbelte perspektiver, som sår og arr, nærvær og tomrom, avstand og berøring: Jeg mener ubehagelig som i motstandsdyktig, ubehagelig som i sta, ubehagelig som i utfordrende, ubehagelig som i radikal. Kan det blir bedre? For romanens hovedmotiv, eller hovedanliggende er det menneskelige området som på mange måter er avvist og latterliggjort i vår kultur: Gudstroen.

En god roman skal ikke la seg gjenfortelle uten videre. Kan man det, er romanen sannsynligvis ikke helt god. Og insisterer man på å gjøre det, trivialiserer man teksten og gjør kronikk av alt. Jeg nøyer meg derfor med: I AVSTØTNING møter vi Rebekka, en ung kvinne, idet hun våkner opp etter en hjertetransplantasjon. Dette er det ekstreme premisset for en utforskning av kroppen, tanken, blikket og språket, som er både insisterende og imøtekommende, og er i bevegelse mellom nitid realisme og drømmens potensial. Romanen som sådan beveger seg i tilstanden, ikke utstrekningen, noe som er i tråd med troens vesen. Hvis det virker trangt, tar man feil. Det er nemlig i Rebekka utstrekningen finnes. Hun er mange: forteller, pasient, datter, kvinne, kirketjener, troende, tviler, observatør. Og i dette mylderet, som et menneske er, forsøker hun å finne en linje, en kjerne, en helhet, med troen som både redskap og mål.

Et vakkert avsnitt lyder slik: Men det vet jeg, at du har vist meg skjønnhet jeg tror få har sett. Du viser meg, når du velger det, navnene på hvert blad på hvert tre, mønstrene i det grønne stoffet, de små kapillærene, vedrørene, og alle hundretusener kloroplaster, hvordan de arbeider med lyset. Du lar meg høre også. Iblant lar du meg høre hvordan alt puster og dirrer og synger, de dype klangene og de helt lyse overtonene.      

AVSTØTNING er en sjelden leseopplevelse, ikke bare på grunn av dens åpenbare kvaliteter, men også fordi forfatteren er utfordrende og som sagt radikal i sine valg, og som debutant er hun stilsikker og dristig. Hun er selv teolog og har sagt i et intervju: Dette er ikke et oppgjør med noe, men heller et forsøk på å finne et rom i tradisjonen. Det har hun ikke bare funnet, hun har skapt dette rommet. Det er en glede å gi årets stipend til Ingrid Brækken Melve.

Lars Saabye Christensen