Kanskje, en dag ...

– Wilhelm! Gunnhild snudde seg mot ham. – Hun har et lite barn med seg! Hun kommer til å tenke mest på seg selv, det har hun alltid gjort, og Vilja … hvordan skal det gå med Vilja? Hun kunne vel ha latt jentungen få komme hit og bo hos oss, så kunne hun ha reist og boltret seg med bohemene i Paris alt hun orker. Og denne Bernhard … mannen hennes … han kunne vel ha nektet henne å ta med barnet. – Hun er jo moren, og et barn hører til … – Wilhelm, du skjønner ingenting! utbrøt Gunnhild sint. – Guro er min datter, jeg kjenner henne! Jeg vet hva hun står for. Leste du ikke brevet?