«Jeg har ingenting i mot å bli gammel. Det er å dø jeg ikke liker. Men sånne ting henger dessverre ofte sammen.»

De fleste er alt for positive når de snakker og skriver om det å bli gammel. Alderdommen skildres ofte så lyst og poetisk, at du nesten får inntrykk av at det er vår aller beste tid her i livet. Men selvfølgelig er det noe dritt å bli gammel. Det er en vandring fra den ene ydmykelsen til den andre. Jeg mener: Det er langt fra lyst og poetisk når du plutselig må innse at riktignok steg du opp i badekaret helt på egen hånd, men hvordan i helvete skal du greie å komme deg ut av det igjen?

Slik innleder Tor Åge Bringsværd sin reflekterende dagbok om det å eldes - en poetisk og selvutleverende vandring gjennom alderdommens prøvelser, holdt i det forfatteren kaller 'en sosialrealistisk, sludrende tone'. Leseren får dele de store og - ikke minst - de små tanker om å bli gammel, om å bli noe annet enn man var, formidlet med en (straks) 80 år gammel manns ærlighet og uslukkelige nysgjerrighet.

«Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men det er enda vanskeligere å dø etter Per Fugelli.»

«en av de morsomste og vakreste bøkene jeg har lest på lenge.
[...]

Det er grenseløst og skamløst selvopptatt - og nettopp derfor så ærlig at det er gjenkjennelig, ekte og vidunderlig varmt, selv når han skildrer seg selv som en gammel grinebiter.

På sett og vis er dette et testamente, både litterært og personlig, en slags selvbiografi.

Det er også en kjærlighetserklæring. Til livet, til litteraturen, til ensomheten, til vennskap og til Else, hans 20 år yngre hustru.

Men først og fremst er det vakkert, klokt og fryktelig morsomt.»