Dyptloddende, språklig varierte portretter av folk som møter seg selv i døren.
Gine Cornelia Pedersens (f. 1986) første novellesamling befolkes av mennesker som er fanget i selvbedrag og livsløgn. De har bestemte forestillinger om seg selv og livet de lever, og som for Don Quijote blir også deres liv en nokså tragikomisk affære.
Flere av dem synes å personifisere den tilstand Kierkegaard beskriver i «Sygdommen til døden»: fortvilet å ville være seg selv, eller fortvilet ikke å ville være seg selv, og for den del som en Peer Gynt, som er fortvilet over ikke å være seg selv, eller som en Brand, som erfarer at det selv man vil være, er ikke det selv man er.
Her er en billedkunstner som forbereder en utstilling i New York og alltid faller for fristelser; en forfatter som er «en måke blant svaner» – og altså ikke engang en stygg andunge – med et sykelig behov for anerkjennelse; en influenser som tiltaler sine følgere som «mine sommerfugler»; en ung kvinne som er uten motstandskraft mot en dominerende mor; en aldrende kvinne som i selskap med en yogavenninne «føler seg fanget, skvist, nektet en egen vilje».
Høydepunktene er «Gullkalven», om en ensom, grå mus som lever livet sitt gjennom en influenser; «Kråkeslottet», som har en ganske annerledes nerve og energi og er mer febril og mystisk, om en kvinne med hukommelsestap; og «Gresknatt», en fin og vemodig tekst om kjærlighetssorg, bygd på et gyllent minne om den gangen de var «nyforelska, blakke og berusa», der det også har hendt et eller annet som er litt vanskelig å få tak på.
Gine Cornelia Pedersen er ung, men det er en moden klokskap i flere av disse tekstene som tillater henne å sette seg inn i hvordan syke og aldrende mennesker ser tilbake på livet sitt, og som også fører til setninger som: Jeg tvang evigheten og kjærligheten ut av meg med ouzo.
Så kan man kanskje si at enkelte noveller har noe journalistisk, referat- eller reportasjeaktig ved seg, mens andre tekster oppleves litt springende og utflytende. Og noen ganger tar man seg også i å undres over om forfatteren har sympati for sine personer, eller om hun tvert om egentlig driter dem litt ut. Samtidig synes Pedersen også å ha et så suverent overblikk, at slike utslag svært gjerne kan være bevisste valg.
Samlingen levner uansett liten tvil om forfatterens talent, der hun i de beste novellene borer dypt i personenes psykologi, situasjon og perspektiver, og også lar dette reflekteres i språk, stil og samtaler.
Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad, 19.04.2022