Esp het han, men ofte tenkte han på seg selv som Hundegutten.
Hundene gikk alltid i flokk. Ikke alle som går i flokk holder sammen, mente Rasmussen. Rektor Rasmussen som han kalte seg. Nydelig rektor, skole med bare en elev. Levde i fortida gjorde han også, fortalte alltid de samme historiene, fra Skolekrigens dager, om Havenes Hav som ble tømt.
Selv hadde han visst ingen fortid. Kanskje hadde han alltid vært her i denne mørke parken sammen med Rasmussen og hundene. Og hva var det utenfor, en stor, hvit by?
Rasmussen likte ikke hvitt.
Esp likte ikke mørket.
Les utdrag fra boken
