Blanca blir kjent med pasientene på Neevengården, og rystes av hvordan de behandles. Med fare for å miste arbeidet sitt prøver hun å hjelpe dem.
Men hun merker fort at det er mye som foregår i det skjulte på det fryktede asylet. Samtidig kan hun ikke glemme den unge kvinnen med de melkehvite øynene …
«Det er De som skal ha takk, frøken Hvit.»
«Unnskyld, men hva sa De?» Blanca rynket brynene.
Det var det merkeligste. Det fantes bare ett annet menneske som kalte henne frøken Hvit, og hun satt innesperret på Neevengården.
