I sytten år har Espen Sletteberg levd sammen med kråka Hafez. Mytene som har fulgt kråkene i uminnelige tider er gjerne knyttet til død og fordervelse, men for Sletteberg handler det om et helt spesielt vennskap: Han klarer seg ikke uten Hafez. Hvordan er det å leve sammen med ei kråke? Det er utgangsspørsmålet DN -journalist Alf Marius Opsahl stiller seg i møte med Sletteberg. Kråkemannen er en fortelling om ensomhet og kjærlighet – og om det å la seg fascinere av noe uventet: En av våre mest intelligente og lekne fuglearter. Det er også en bok om forfatterens reise inn i kråkenes verden. Han drar til Sørlandet, Gøteborg, Jæren og London. Han kjøper seg en kikkert, og lar seg begeistre av disse mystiske fuglene. Men underveis blir han stadig også konfrontert med spøkelser i eget liv. Finnes det en sannhet i mytene om kråkenes tilknytning til døden?
Kråkemannen - En historie om liv og død
Andre formater
Omtale
Forfatter(e)
Anmeldelser
en rørende og underfundig bok
«... Rett som det er kommer det bøker skrevet av menn med nye perspektiv på hav, ved eller trær. Og nå kråker. Bøker som er til ettertanke og berikelse, og som befrielse fra all sosialrealismen.»
Valerie Kubens, Fedrelandsvennen, 10.02.2022 Les hele anmeldelsenÅ sirkle inn en kråkefugl
et fortellende essay om kråker, fullt av personlige så vel som kulturhistoriske drypp.
...
Som med vrimmelen av busser og mennesker er ikke kråker noe man biter seg merke i, men hos Opsahl stiger de frem fra byens summende bakgrunn. Han henter opplysninger fra forskning, kommer med anekdoter og gjør rede for fuglens symbolske betydning gjennom tidene. Utgreiingene er konsise, overgangene sømløse.
Jeg må innrømme at jeg selv blir litt forelsket i disse kråkene. De gjenkjenner ansikter, overleverer kunnskap mellom generasjoner og driver med rampestreker. Kråkene kjeder seg, fordi intelligensen deres overstiger hva de trenger for å overleve som art, derfor leker de.
Sånn er det jo for vår art òg – leken, overskuddet, sies å være kulturens opprinnelse.»
Thula Kopreitan, NRKHei fara, faltu riltu raltu ra
«I boka Kråkemannen. En historie om liv og død, av journalisten Alf Marius Opsahl, lærer vi både om kråker, ensomhet, tilhørighet og allmenn kulturhistorie. Utgangspunktet er at Opsahl skal lage en reportasje om Espen Sletteberg, som i 15 år har hatt kråka Hafez boende hos seg. Det er en fascinerende historie om en hardt prøvet menneske på trygd og hans nære forhold til en syk kråke som han pleier. For Opsahl blir det hele til et større spørsmål om liv, død og mening. Vi blir med journalisten på reportasjeturer til en kirkegård i Gøteborg, til de verdensberømte ravnene i Tower of London, og til barndomstraktene på Sørlandet. Opsahls prosa glir sømløst av gårde, og innimellom svinger det godt og litterært. ...
Det er likevel den underliggende følelsen av sorg og ensomhet som ligger mellom linjene hos Opsahl som gjør den til en annerledes og var leseropplevelse.
Og det uten at jeg som leser skjønner helt hva som har skjedd. Det handler om forholdet til en avdød far og yngre bror. De jaktet sammen. De var ute i naturen sammen. Og de var ulike og vokste fra hverandre. Kråkefuglen er en forbindelseslinje. Det er natur. Det er menneskelige bånd. Det gjør boka annerledes, øm og vakker i uttrykket, som i dette lille tekstutdraget: «Jeg fulgte den med blikket. For første gang la jeg virkelig merke til vingene; det store spennet når ei kråke flyr slik, i pausen mellom slagene, idet vingene brettes helt ut; det aller ytterste på dem; som pynten på en kjole, eller frynsene i en gammel indianerdrakt, eller, tenkte jeg nå; som vingene på en engel. I en stund så jeg den for meg slik; vekselvis svart og hvit; med et ansikt som på et menneske – men med kråkefuglens kropp; og disse engleaktige vingene ut fra kroppen, heist opp som menneskeskuldre.»
Varsler død
«Det mest fascinerende ved Opsahls bok er hans dykk ned i kunst- og kulturhistorien. Det begynner med kråkeskildringen som er funnet i Lascaux-grotta i Frankrike, og som er mellom 15 000 og 17 000 år gammel. Den viser et vesen som er halvt menneske og halvt kråke, liggende med føtter, nebb og erigert penis, tilsynelatende død. Ved siden av ligger en død bisonokse, og foran de to døde sitter en fugl – kanskje ei kråke – på en påle og observerer. Jaktscenen har gitt ammunisjon til seinere tiders myter om kråkefuglenes nære forhold til død og dødsvarsler.»
Inger Bentzrud, Dagbladet