Dikta i Sigurd Helseths ellevte diktsamling er kontemplative og dramatiske. Som i Runer i øyet frå 1991, er dette korte dikt, biletmetta og reinskårne, i spennet fra det konkrete, sanselege til det eksistensielle og mystiske. Fleire tema, som kjærleik, forvandling og "intethet" er vevd inn i kvarandre i komposisjoner av boka.
Han eg elskar, veit det ikkje, sa ho
Han er lukkelig med ei anna
Han høyrer ikkje at eg ler
Om eg døyr hundre gonger, kanskje
nokon hugsar namnet mitt?
Sigurd Helseth (1945-2021) var en norsk lyriker og gjendikter. Han debuterte i 1975 med diktsamlingen Samfunnet tetner til. I Helseths diktning var det helt fra debuten en stadig utforskning av diktets mulige former og poesiens språklige uttrykk. I hans poetiske univers forenes sanselighet med erfaringspreget mytisk stoff og eksistensiell lidenskap.
I 2015 kom Det skapende øyet, dikt i utvalg ved Hanne Bramness, Arild Vange og Gunnar Wærness.
Fra Øystein Rottem, Norges litteraturhistorie (Cappelen Damm):
Sigurd Helseth – fra politikk til poetikk
Jegets inntreden i skriftFor Sigurd Helseth (1945–2021), født i Ålesund, oppvokst på Halsa, er solidaritet også en grunnverdi. I motsetning til Foynes og Aamodt er imidlertid Helseth først og fremst språk- og ideologikritiker. I Den blyge torden. Personlige essays om Sigurd Helseths forfatterskap (1995) karakteriserer Terje Johanssen Helseths 70-tallsforfatterskap som "en blanding av folkelig utopisme og et ønske om språkrensing". Karakteristisk for de fem samlingene Helseth utgav i siste halvdel av 1970-årene, er et "dialektisk" billedspråk med mange dobbeltbetydninger, parallellismer og antiteser som synliggjør og undergraver de ideologiske strukturene i språket. "Eiendomsforholdene fins også i språket," heter det i "Krokodiller og laks" (Ferske gjerninger, 1978). "Blir en offentlig person i for eksempel oljedirektoratet/en privat person når han fisker for eksempel laks?". Flere har med rette pekt på Bertolt Brecht og Georg Johannesen som viktige forutsetninger for strofer som disse.
I 1980-årene utvikler Helseth en sterkt personlig lyrikk som kan minne om den danske "firserlyrikk": en moderne symbolisme med en eksistensiell tematikk som omfatter både kropp og metafysikk. Fra nå av insisterer Helseth sterkt på diktets autonomi. I Taushetens ekko. Fragmenter av en poetikk (1993), der han "oppsummerer" sin poetiske praksis, hevder han at "overfor alle teoretiske anslag må det alltid fastholdes at diktet ureduserbart eksisterer som seg selv". I poesien handler det ikke om språket som "stimuli", men om "språket som erfaring og (om) sinnets følsomhet i kunstverkets insistering på seg selv, den indre nødvendighet i det som alene kunsten kan fremstille." Diktet betraktes nå som et utsatt og splittet jegs siste redningsplanke. Tidens flyktighet og tilværelsens tomrom besverges i ordelag som kan minne om den tidlige Paal Brekke som "ville reise seg et dikt mot verden" (se bind 6/1, s. 221). Likheten viser seg også i den vekt som legges på tausheten og det uutsagte som "språkets skygge". Det finnes i det hele tatt mye romantisk arvegods i Helseths poetikk. I tradisjonen fra J. S. Welhaven til Olaf Bull oppfatter han poesien som et medium der det evige og det flyktige konvergerer: "Diktets hukommelse er en storm fra alle retninger som samler tid (den massive, den transparente) fra alle dimensjoner til et øyeblikks sentrerte bevegelse." Men han er moderne i den forstand at han avviser alle tilløp til en dualisme som adskiller ånd og legeme. Diktets "ånd" er ikke bare av ånd: "Språkets opphav er kroppen – i subjektets helhetlige eksistens." Når et dikt blir til, er språket en tilstand i kroppen, hevder han videre.
I Taushetens ekko leverer Helseth et lidenskapelig innlegg for den "nødvendige subjektiviteten" som et vesenstrekk ved den kunst som nekter å la seg integrere i herskende ideologier og forståelsesformer. Den moderne jegoppløsning avvises. I "diktningens rom" kommer den skrivende ikke utenom sin identitet. Det etablerte maktspråket er "et fremmedartet materiale" og representerer en trussel mot det "livgivende", indre språket som ligger til grunn for "jegets inntreden i skrift". Når denne "inntreden" finner sted, blir det opprettet "en språklig selvstendighet utenfor maktens herredømme". Helseth tar følgelig avstand fra alle forsøk på å redusere betydningen av den levende dikters nærvær. Teksten er ikke alt, hevder han. Det er et feilspor å tro at diktning bare lar seg forstå under henvisning til annen dikning: "Hvorfor ikke være villig til å sanse liv, selve livet i teksten, og hvorfor overse menneskets ånd i kunstverket ved å redusere språket til utsagn og vokabular?" Like galt vil det være å framheve leseren på bekostning av dikteren i den litterære kommunikasjonsprosessen: "Eksklusjonen av den som har skrevet den (d.e. boken), innebærer samtidig at det som er usynlig, ditt indre, din egen fortid, din kjærlighet, din fødsel, alt det du som menneske bærer i deg, heller ikke eksisterer."
Men Helseth undervurderer på ingen måte tradisjonens betydning. Ingen kan begynne fra null, hevder han. Det finnes intet språk og ingen tanke som er upåvirket. Enhver dikter er flettet inn i et nettverk av forutsetninger – genetiske, psykologiske, materielle, historiske. I skjæringspunktet mellom tradisjon og fornyelse, det nedarvede og det unike, insisterer Helseth på at dikteren skal søke hen mot et subjektivt nullpunkt: "Begynne om igjen med språket som materiale, eller med iakttagelse av de enkleste fenomeners fremmedhet." Bare da kan diktet fungere som en livsnødvendig motvekt til alle ytre krefter – teknologi, politikk og "ideologisk terror" – som forsøker "å gjøre språket til en matrise, kroppsløst og uten pust".
Opprørske ord
Det er store forskjeller mellom den tidlige og den sene Helseth, men nettopp i forsvaret av individet og av en diktning som setter seg opp mot mot alle former for maktspråk og nekter å illustrere vedtatte fakta og sannheter, finnes det en klar kontinuitet. I 1970-årene skrev Helseth heller ikke for arbeiderklassen, men for det intellektuelle borgerskapet. Debutsamlingen Samfunnet tetner til (1975) har sine forutsetninger både i den tidlige Profil-modernismen og hos Brekke. Fremmegjøringstematikk veksler med språkkritikk. I "Telefonbesøk" heter det: "Via en sentral/blir du koblet/over og ut/Stemmen henger seg opp/på gaffelen." I titteldiktet heter det derimot: "om 13 sekunder går startskuddet/mens vi står her stiger prisene/hvis noen faller om kan det være en prøve/vi ber ikke om pengene eller livet."
Rik på paradoksale og antitetiske formuleringer er De sier fred men mener fred (1976). I mange dikt kan leken med dobbeltbetydninger virke som et mål i seg selv: "Han har ord på seg For å ha sitt på det tørre Han har/en sjø hvor han seiler sin egen." Den kritisk-satiriske intensjonen kommer imidlertid klart til uttrykk i det samme diktet: "Han summerer alt han tjener og får null. Null er hans tall Han er en rik begavelse." Metoden er den samme i Takket være banksammenslåing og forlis (1977), men her uttrykker Helseth seg oftere i klartekst. Boken demonstrerer hulheten i begreper som likhet og demokrati: "Likhet for loven, det vil si null i inntekt/og vann og brød". I en rekke dikt avsløres den kapitalistiske lovmessighet som ligger til grunn for det som kalles tilfeldigheter: "Alt er logisk. Og økonomisk./Med andre ord: Nødvendige tilfeldigheter" ("om tilfeldighetenes lovmessighet"). I de to neste samlingene, Ferske gjerninger (1978) og Gerhardsens arvinger (1979), følges dette avsløringsprosjektet opp – i et noe enklere og mer direkte språk. Selv om Helseth markerer seg som en klar motstander av tendenser til en normativ estetikk på venstresiden, legger han seg her (i noen av diktene) tett opp til parolediktningen. I sine angrep på USAs og Sovjets imperalistiske krigspolitikk og på sosialdemokratiets "knefall" for supermaktene uttrykker han seg klinkende klart. Om den amerikanske nøytronbomben heter det at den "er så farlig for/vanlige mennesker at bare udødelige/politikere kan diskutere den" (Ferske gjerninger), og i diktet "Idag kom høsten, to dager etter regjeringas lønnsstopp" sies det rett ut at statsministeren "sender regninga til/arbeiderne når de rike gjør forretninger. Varene lagres/for å bli dyrere, arbeiderne permitteres/for å bli billigere" (Gerhardsens arvinger).
Nattens ikoner
I sine fem første samlinger demaskerer Helseth de offisielle løgnene. I opplysningstidens ånd opptrer han som sannhetsapostel og aktor i en prosess mot et klassesamfunn som fører individet bak lyset. I Landet med de to soler (1984) rettes søkelyset mot individet selv. Det lyriske subjekt framstår nå på en helt annen måte som problematisk for seg selv. Det indre sjeleliv vrenges ut og opp i dagen. Tidligere stod det poetiske bildet i språkkritikkens tjeneste, nå får det egenverdi som uttrykk for en følelse av paranoia og klaustrofobi. Samlingen ligner en ekspresjonistisk billedstorm som består av det Helseth i en senere samling kaller "nattens ikoner". Tonen er dystrere, mer desperat og misantropisk: "barnet løper allerede mot sin/forsteining, fra bålet klatrer/lammet mot himmelen/og forbanner sin lengsel." Skillet mellom løgn og sannhet er ikke lenger absolutt: "Like viktig som luft er løgnen,/og merkes ikke før den blir borte." Individet trues av oppløsende krefter som kommer både utenfra og innenfra. "En kald sol" brenner opp jeget, og "Nedbrytingen av mennesket gir kongelig glans til riket". Boken er betegnet som et "poem" og har undertittelen "(Forvandlingen)". Den kan da også leses som en sammenhengende historie om et skyldbesatt jegs metamorfose eller som en fortelling om en mental renselsesprosess i en dennesidig skjærsild: et desperat forsøk på å drive ut alle de onde ånder som huserer i dikterens kropp, sinn og språk. Allusjonene til Bibelen og til Dantes Divina Commedia er mange. Sammenhengen mellom språk og kropp betones, og det stilles spørsmålstegn ved hele den rasjonalistiske tradisjonen Helseth tidligere hadde bekjent seg til.
I sine tre neste bøker utvikler Helseth eksistensproblematikken i Landet med de to soler videre – i det samme ekspresjonistiske og til dels hermetisk-lukkede billedspråket. Dunklest, og svakest, er Blodvirkningen (Tre ritualer) (1986) der Helseth på klassisk vis skildrer mennesket som et vesen der dyriske og guddommelige krefter strir om overtaket. En langt mer betydelig bok er Det nye legemet (1990). Som Landet med de to soler handler også den om forvandling og ny fødsel, om et "jeg" som søker å utslette seg selv og bli usynlig, men som nettopp i kraft av denne utslettelsen tar opp i seg alt og blir vitne til alt: "Av mitt ingenting skriver jeg dette, som et bevis på at jorden har rett i sine forvandlinger, og at jorden frembringer og bevarer meg, slik jordens historie er min historie." Dikterjeget ønsker å leve på fraværets betingelser: "Jeg er ikke her, det er første betingelse for å delta," og "(...) jeg er allerede død og kan ikke overvinnes." Med en forakt som ligner barokkens, sier dikterjeget verden farvel: "Å bli kvitt verden var en anstrengelse som krevde øvelse." Her når Helseths jeg-apoteose sitt kulminasjonspunkt, og her betones sammenhengen mellom kropp og språk sterkere enn noe annet sted i forfatterskapet. Nettopp ved å være til stede som kropp kan dikterjeget opptre som "et vitne i historiens ruiner". På paradoksalt vis søker det samtidig hen mot en tilstand der kroppen er spaltet fra: "endelig en sjel uten kropp". Men nettopp i utslettelsen og avspaltningen taler subjektet om sin tilstedeværelse. I språkets tilknytning til den kropp som det avviser, skapes "disse bilder i bevegelse, nattens ikoner, som lyser for oss og bevarer sin kraft". Og slik kan dikteren framstille seg selv som "en overlevende fra det indre landskap, som uten et eneste ord til rådighet beskriver legemets mørke saler".
I formell henseende ligner Runer i øyet (1991) et nytt vendepunkt. Det ekstreme "jeg-trykket" er borte. Ordet "jeg" opptrer bare en gang. Ellers er det erstattet med ord som "vi", "han", "hun" og "du". Dette gjør framstillingen mer nøytral. Diktene er også knappere, og billedspråket mer imagistisk. Tematisk føyer samlingen seg til de foregående. Det gjør også hans siste bok, Dobbel forsvinning (1995).
I sin første diktsamling vekslet Helseth mellom bokmål og nynorsk. Her er samtlige dikt skrevet på nynorsk. Språkkritikken fra de to fasene i forfatterskapet går opp i en høyere enhet, og en søken etter et grunnleggende nytt, mer porøst språk tematiseres i en rekke dikt: "Språket har for mange plikter/Dagleg skal det talast/i staden for å teiast//(...)//Berre holet i syntaksen er stort nok,/kan det fyllast med mord på opa gate/eller ein bukett giftige blomar/med klassisk duft" ("Språk eller ikkje"). "Holet i syntaksen" svarer til de pauser og tomrom som Helseth for alvor begynte å legge vekt på i de knappe diktene i Runer i øyet. Både litterært og eksistensielt fortolket dreier det seg om en bevegelse mot stillheten. Diktene framstår således som ekko av den tausheten de besverger, og formidler en følelse av at det som er, stadig oppløser seg og forsvinner. I disse forsvinningspunktene finner både diktet og dikteridentiteten seg selv igjen – om enn bare som en flyktende skygge.
