våre sår i hogstflaten rense overgi blanke trær blomstre opp i dødsraten hvisk navnet ut her

Kristin Bergets dikt er tenksame og opne, ikkje konkluderande. Kristin Bergets diktbok er ei poetisk undersøking og gjennomtenking av naturtapet eller klimasorga. (...) Det verkar som Berget vil etablere eit anna forhold mellom mennesket og naturen, eit aktivt og skapande, forstått som ein relasjon, slik som mellom deg og meg. Staden der natur og menneske kjem i berøring, er i den fysiske døden: «så ber vi en bønn/ for en metamorf stat/ som skal vokse fram/ fra jordsmonnet i hver av oss». (...) Sjølv om bileta og setningssekvensane i Kristin Bergets dikt er vene og grip lesaren, flyg ikkje tydinga i dikta direkte i auge og øyre på ein. Dikta kjenner aldri vegen dei skal. Det er ein kvalitet. For dikta tenkjer. Å tenkje er å vere i ei rørsle, i ein levande prosess, utanfor namnet.

«Kristin Bergets dikt balanserer vakkert mellom det abstrakte og konkrete. (...) Det er som om rasjonaliteten smuldrer, eller diktene speiler menneskenes og naturens (kunstens?) resignasjon. Berget balanse-rer vakkert mellom abstrakt og konkret, banalt og kryptisk, og setter sitt klare stempel med uvante verb-konstruksjoner og -påbygg («huden tynnes», «angst og ivareta-kelse»). (...) Samlingen som sådan føles mer av det materialle slaget, et tynt lag med barnåler, både grønne og brune – og et nytt solid tilskudd til dette stadig fascinerende forfatterskapet.»
Månedens bøker januar 2021:
«Berget ser ingen bylys, verken de tente eller de sloknede; hun beveger seg utenfor det medfødt urbane, kravler i sikksakk mellom språkets og jordas materialitet. Hun balanserer vakkert mellom abstrakt og konkret, banalt og kryptisk, og setter sitt klare stempel med uvante verbkonstruksjoner og -påbygg. Boka er et nytt solid tilskudd til dette stadig fascinerende forfatterskapet.»

«den stadig mer sentrale poeten Kristin Berget (...) åpner med å kaste oss lukt ut i livet. «mens brøddeigene settes», står det øverst på første side i diktsamlingen. Dette lille bildet av vanlig menneskelighet i bevegelse, det vi vel kaller verden, er opptakten til et aldeles forrykende åpningsdikt. De første siden i boken bombarderer leseren med substantiver, og gjenklangen av Inger Christensens verdenskatalogiserende storverk Alfabet er påtagelig (...) Med tempo og appetitt fører Bergets alfabet oss inn i det håndgripelige. (...) I spennet mellom det mikroskopiske og det planetariske, mellom nåtiden og dyptiden, oppleves Bergets dikt som et stort og sanseskjerpende rom for tenkning om det so,m omgir oss. (...) Rimene og lydene er åpenbart en sentral del av samlingens tankekraft - det er jo en sanselig verden, fylt av ting vi kan høre, som besynges her. Det lydlige spillet gir dessuten språket et særegent humør. Selv i klagesangen har rimet et element av lek og glede i seg. (...) Det ligger hardt poetisk arbeid bak denne boken. Både intellektuelt og i billedspråket henger den sammen. Samtidig som den er mangfoldig, fordi bokens ulike partier er svært forskjellige, både i henvendelse og tematikk. Det finnes ingen navn som ikke kan slettes ut, minner Kristin Berget oss på. Den erkjennelsen bærer med seg et intenst og forpliktet syn på livet og verden.»

"Våre sår i hogstflaten er en utpreget tenkende diktsamling som inviterer leseren til å dvele ved bildene med intellektuell nysgjerrighet. Som en seig magmastrøm flyter tankene under overflaten, og sprenger seg frem der presset er størst."