Første Festspeldiktarstipend

Ingrid Tørresvold er tildelt Festspeldiktarstipendet 2021

Ingrid Tørresvold får tidenes første Festspeldikterstipend, som ble utdelt av enmannsjuryen festspeldiktar Tormod Haugland.

Ingrid Tørresvold har tidligere studert ved forfatterstudiet i Bø. Hilsen Ruth er hennes første bok. «Selv uten ordet virus nevnt en eneste gang, virker trønderen Ingrid Tørresvolds debutroman underlig aktuell.», skrev Adresseavisen om Hilsen Ruth og ga romanen terningkast 5.

Det var koronarestriksjonene som førte til at årets utgave av Dei litterære festspela i Bergen ble arrangert med begrenset publikumskapasitet. Programmet ble derfor også strømmet på nettet, og for billettinntektene fra nettsendingen Forfattersentrum Vestlandet ble satt av 10 000 kroner til et stipend som festspeldiktaren Tormod Haugland nå har gitt til debutanten Ingrid Tørresvold som han har ekstra store forventingar til framover.

Begrunnelsen for stipendet

Romanen Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold gjorde inntrykk då eg las han, og når stemningar og visse situasjonar held fram med å leve i meg, ser eg det som eit teikn på kvalitet. Boka fekk merksemd for sitt emne, der klimakrisa med sine skogbrannar og temperaturendringar låg som eit bakgrunnsteppe, og det at boka kom ut om lag på same tid som samfunnet var i ferd med å stenge ned på grunn av pandemien, var med på å gjere ho endå meir aktuell. Den nye situasjonen med at folk måtte tenkje annleis om ei rekkje saker, ikkje minst korleis livet skulle løysast reint praktisk, kunne relaterast til situasjonen i romanen.

Den ytre ramma er at Ruth (39) er att i ein større by sør i landet medan ei ekstrem varmebølgje gjer levekåra vanskeleg for innbyggjarane. Mange vel å reise nordover, men Ruth vert att med ein deltidsjobb på ein kafé, saman med den noko yngre Sofie, som er gravid. Desse premissa lagar inngangen til ein roman som i mangt handlar om daglegdagse gjeremål og hendingar. Ruth får tilbodet om å reise nordover til systera, der tilhøva er meir normale, men ho vil heller greie seg sjølv i den situasjonen ho er i. Det som gjer romanen til noko meir enn ei daglegdags lesaroppleving trur eg handlar om måten den ytre verda vert absorbert i eg-personen, Ruth, og korleis det som vert sagt og skjer får sine responsar i hennar indre verds tankar og syn. Ruth er ein person som ikkje er til å lite på, slik det ofte er med 1. personsforteljarar, men her får lesaren vite at ho lyg, som om det var ein metode for å kome nærare Sofie. Ho hevdar mellom anna at ho sjølv har vore gravid, og eg les dette som ei lygn som er meir intuitiv enn kontrollert. Lygna fungerer som ein naturleg og medmenneskeleg respons i samtalen, noko ho sidan reflekterer over.

Ruth viser både naivitet og klokskap, ho er uføreseieleg både i tanke og gjerningar. Gjennom dette språkarbeidet vekslar romanens stemningar mellom det underlege og faretrugande, men med ei form for lettheit som også får fram humoristiske og meir absurde augneblinkar. Med hovudvekt på notidsplanet følgjer vi Ruth og tankane hennar frå situasjon til situasjon, der ho prøver å oppretthalde ein distansert kontakt med familiemedlemmer, medan minner om barndom og familie lagar eit spenn mellom ulike tidsplan. Det at forfattaren held att informasjon er med på å gjere romanen til ei spennande lesaroppleving som både verkar framand og kjend, ein balansekunst som krev meir enn berre eit snev av psykologisk innsikt.

Det er ei stor glede for meg å kunne gje dette stipendet til Ingrid Tørresvold.

Årets festspeldiktar Tormod Haugland