ZombieLars - Bok 1

Norske barn ser på tv i omtrent en time hver dag. Siden 2017 har en god del av denne tiden blitt brukt på hverdagslivet til såkalte «fremmede»: zombier, nisser, hekser og troll, alt i regi av rikskringkastingen. Nå har serien Zombielars, opprinnelig sendt på NRK Super, blitt bok.

Adapsjonen fra tv-serie til tegneserie er gjort av ungdomsbokforfatter Nicolai Houm, og illustrasjonene er laget av svenske Kim W. Andersson. Manuset er skrevet av Thomas Seeberg Torjussen, Gisle Halvorsen og Thomas Moldestad, mens Michelle Madsen har stått for fargeleggingen.

Serien følger elleve år gamle Lars som flytter med moren sin til det lille tettstedet Bekkebakken. Moren er vanlig, men Lars’ far er zombie – eller «levende ulevende», som er den politiske korrekte betegnelsen i samfunnet som ligner til forveksling på vårt eget. Faren har forlatt familien sin, trolig for å være med i zombienes frigjøringshær i Detroit, og Lars er dermed Bekkebakkens eneste av sitt slag.

Det tærer på Lars å være annerledes og utenfor. Heldigvis viser det seg å også være andre fremmede i Bekkebakken, og Lars får seg raskt en gjeng: Anna er halvt ninja og blir usynlig når hun er redd, mens Tess er kvart heks i en familie som forsøker å skjule bakgrunnen sin. Sammen med Robert, som er vanlig, men til gjengjeld oppslukt av alt overnaturlig og derfor blir gjengens kombinerte fanboy og trener, undersøker de mysteriene som oppstår i Bekkebakken.

Ære være NRK Super, produksjonsselskapet Tordenfilm og utgiveren Cappelen Damm for at de vil bidra til å gjøre lesing mer engasjerende for barn. Og jeg skjønner godt ønsket om å forlenge levetiden til universet ved å trekke det over i litteraturen. Jeg skulle bare ønske stoffet hadde tålt overgangen til tegneserie bedre. Houm og Andersson har måttet prioritere hardt hvilke elementer fra tv-serien som skal bli med videre i den tegnede versjonen, siden det ikke er plass til alt. Løsningen har blitt å gjengi de ytre narrative høydepunktene, med tilnærmet identiske replikkvekslinger, men å skru opp tempoet og kondensere handlingen. Tegneserien har ikke utbrodert sideplot eller bikarakterer slik at leserne får noe mer i bøkene enn de allerede kjenner fra tv-serien.

Scenen fra første skoledag på Bekkebakken skole illustrerer godt hvordan satiren i Zombielars arter seg. Læreren til Lars kjenner lite til levende ulevende fra før og vet derfor ikke hva hun skal anbefale klassen å kalle Lars i stedet for zombie. Hun ramser imidlertid opp en hel rekke ord de andre elevene IKKE skal kalle ham, uten å forstå at hun dermed gir dem ammunisjon til første friminutt: Dødslekkert, dødsfint, dødsbra og dødsmoro. «Mammaen til Lars er levende, og faren er levende ulevende. Så det er riktig å si HALVT levende ulevende. Eller kanskje EKSTRA levende ulevende. Jeg vet ikke, Lars, hva vil du bli kalt?», spør hun famlende. «Lars», svarer Lars stille og ser ned i pulten. I bakgrunnen skriver den fremmedhatende rektoren Torill ZOMBIE med løkkeskrift på tavlen, taust og truende.

Denne scenen er en nøkkel til å forstå tematikken i serien, og gir unge lesere et effektivt eksempel på hvordan oppbyggingen av et «vi» og et «de» foregår i praksis. Men den finslipte samfunnskritikken som fremgår av situasjonen, forvaltes ikke like godt i de tegnede rutene. Oppramsingen av «døds»-ordene er fjernet. Lærerens usikkerhet rundt sin egen posisjon er borte, og forkortingen av scenen går blant annet på bekostning av det sosiale spillet som foregår mellom de to voksne i klasserommet. Situasjonskomikken som oppstår i de talende pausene tv-serien tillater seg å ha med, forsvinner også når tempoet skrus til i den tegnede versjonen.

Svenske Kim W. Andersson har tidligere gitt ut både romantisk horror og sci-fi etter debuten med skrekknovellesamlingen Love Hurts i 2006. Uttrykket i Zombielars ligger klart i forlengelsen av Alena (2012, filmatisert i 2015): Tegningene er inspirert av klassiske femtitallsserier men med dunklere fargepalett – solid plassert i skandinavisk realistiske landskaper. Husker du vampyren Eli fra filmen La den rette komme inn? Hun kunne sklidd rett inn i serien. Utsnittene og panoramaene Andersson tegner opp minner også om Simon Stålenhags surrealistiske dystopier fra det svenska folkhemmet.

Jeg liker bokens uttrykk bedre etter hvert som jeg leser, men etter min mening har den ikke nok særpreg til å fullt ut fungere som selvstendig karakterbygging og stemningskaper, eller til å kompensere for det jeg føler at forsvinner i adapsjonen fra tv-serien. Til det er rutene for tradisjonelle og flate i uttrykket til at figurenes personligheter trer frem fra rutene, eller at uhyggen i situasjonene de opplever, virkelig føles på kroppen. Et av særpregene til Erle, moren til Lars, er for eksempel at hun har en stor tatovering på halsen – denne biten av karakterbyggingen er fjernet i overgangen fra tv til bok. Hvorfor det, tro?

Serien er infamt presis i sin innfallsvinkel til å belyse konformitet og normalitetskrav i det norske samfunnet. Dette kan nettopp forsterke følelsen av utenforskap blant dem som er annerledes, og eksemplene på dette er gode og gjenkjennelsen høy. Samfunnskritikken ivaretas heldigvis fortsatt godt i den tegnede utgaven av Zombielars. Jeg ler også rått og godt av tvillingene som er halvt troll og derfor nektes å se naturprogrammer på tv. Oppramsingen av hvilke kjente musikere som egentlig er fremmede, er også kostelig. (Spoiler: Susanne Sundfør er heks. Prince var ninja. Gjett hva Marcus og Martinus er?)

Hvis du skal kjøpe disse bøkene til jul til tweensa i familien, ville jeg sjekket først om de har sett serien. Hvis de har det, er disse bøkene overflødige. Men hvis ikke, er det bare å forberede seg: Du kommer til å snakke om zombier i romjulen.