De nominerte til Brageprisen 2022
En av Norges viktigste litterære priser.
Hele fem utgivelser fra Cappelen Damm er nominert til Brageprisen. Ingeborg Arvola og Vigdis Hjorth i kategori skjønnlitteratur, Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig barne- og ungdomslitteratur. Trygve Riiser Gundersen i sakprosa. Peder Samdal i åpen klasse: sakprosa for barn og unge.
Om Brageprisen
Brageprisen blir delt ut under en festaften på Dansens hus 24. november.Vinnerne får 75.000 kr og en Bragestatuett laget av kunstneren Børre Larsen.
Alle norske forlag kan melde på bøker til Brageprisen. I hver respektive kategori nominerer juryen 4 bøker som blir offentliggjort på en pressekonferanse i månedsskiftet oktober/november. De nominerte bøkene i skjønnlitteratur, barne- og ungdomsbøker og sakprosa vurderes deretter av et elektorat som består av 27 elektorer, 9 i hver klasse. Hvert elektorat består av 3 bokhandlere, 3 bibliotekarer og 3 kritikere som er spredd utover landet og stemmer på uavhengig på de 4 nominerte bøkene i sin kategori. Boka med flest stemmer i sin kategori vinner. I åpen klasse bestemmer juryen vinner.
Juryens begrunnelse
Sakprosa
Haugianerne: Enevelde og undergrunn av Trygve Riiser Gundersen
Riiser Gundersens fortelling om haugianerne imponerer som detaljrik idé- og kulturhistorisk framstilling av forholdet mellom det politiske systemet og opposisjonelle røster i Danmark-Norge rundt 1800. Mer enn en biografi om indremisjonens prydfigur, er boka en innovativ norgeshistorie som gir en grundig analyse av hvordan og hvorfor den lekmannskristne opprørsbevegelsen vokste frem.
Forfatteren åpner med å reflektere over Hans Nielsen Hauges forvandlinger fra omvandrende predikant til statsfiende nummer én og til nasjonsbygger med tilnærmet helgenstatus. Riiser Gundersen plasserer Hauge i sin samtid og skriver frem det dansk-norske samfunnets politiske og religiøse konfliktlinjer i brytningstiden mellom enevelde og folkeliggjøring. Riiser Gundersen kombinerer nærlesning av et omfattende kildemateriale med en medrivende fortellerstil. Samtidig som mursteinformatet, noteapparatet, litteraturlisten, tidslinjen og personregisteret med rette signaliserer en solid fagbok, gjør forfatterens språklige formidlingsevne at historien om haugianerne leses som en politisk spenningsroman. Brytningstiden, de opprørske kreftene og folkeliggjøringen av samfunnet levendegjøres som et storslått epos på et filmlerret. Slik evner han å tilgjengeliggjøre og aktualisere denne viktige perioden i norsk historie for et bredt publikum.
Haugianerne
Enevelde og undergrunnTrygve Riiser GundersenHaugianerne. Enevelde og undergrunn er medrivende, innsiktsfull og annerledes historieskriving om en helt avgjørende periode i norsk historie. Hans Nielsen Hauge og haugianerne er i dag etablerte helter i den norske historien. I 1804 så alt annerledes ut.
Sommeren 1804 surret København av rykter. En skremmende bevegelse hadde spredd seg blant allmuen i Norge, tilhengerne var som gale – rasende, fortvilte, fanatiske, ute av stand til å lytte til fornuft. Hovedmannen bak bevegelsen hadde i flere år pisket allmuen opp mot staten og embetsmennene, gjennom svindel og lyssky økonomisk virksomhet hadde han lagt seg opp en enorm formue. Denne sommeren var mannen kommet til Danmark. Målet var å spre bevegelsen sørover. I Norge beskrev embetsmennene bevegelsen som en dødelig epidemi, eller som et angrep fra et grusomt rovdyr. Biskopen i Kristiansand sammenlignet til og med uroen i Norge med wahhabistenes blodige religiøse opprør i Arabia – det vi i dag kjenner som begynnelsen på den islamske fundamentalismen. Til slutt hadde myndighetene i København fått nok: I oktober 1804 gikk det ut arrestordre på en farlig «person fra Norge» – en opprører som i årevis hadde spredd en lære like truende for «ethvert Individ som for Staten og det almindelige Vel».
Den etterlyste var en viss «Hans Nielsen Houge». Bevegelsen det var snakk om haugianismen. I dag er både Hauge og haugianerne trygt plassert i sentrum av den norske historien. I 1804 så alt annerledes ut. I Haugianerne. Enevelde og undergrunn tar Trygve Riiser Gundersen oss med tilbake til samtida vekkelsen tilhørte. Hva slags bevegelse var egentlig haugianismen? Hvilken virkelighet sprang ut den av? Hva var staten og embetsmennene så redde for? Og hvor har denne redselen blitt av siden? Resultatet er en ny fortolkning av en av de viktigste og mest omtalte fenomenene i den moderne norske historien. Men også et nytt bilde av det norske samfunnet og den norske folkelige kulturen rundt 1800 – i en verden preget av uro, forandring, rastløshet og motstand.
Barne- og ungdomslitteratur
Grisaldo Av Bjørn F. Rørvik, illustrert av Per Dybvig
Reven og Grisungen spelar fotball saman. Men etter at Bertil Fox brukar reve-lure triks og lagar reve-teite reglar, går Grisaldo av banen. Han har lagt opp. Fotball er ikkje noko morosamt lenger!
Så kva når Dåsemikkelfrøkna inviterer til fotball på Kartongen Arena, med alt som høyrer til ein skikkeleg storkamp, inkludert ein svensk storspelar? Vil ikkje Grisungen vere med då?
Etter over to tiår er framleis ei ny historie om Reven og den retthala Grisungen ein heilt ny tur inn i den viltre skogen. Karakterar lesaren ikkje lyt ha møtt på før, vert introduserte med stødig balanse gjennom tekst og energiske illustrasjonar. Dei to venene prøver for det meste å gjere sitt beste, på akkurat deira vis. I botnen ligg venskapen, men venskap er ikkje alltid så lett.
Her er det sjølve vegen mot målet som overraskar lesaren. Med eit nikk mot den klassiske eventyr-tradisjonen møter ein gode hjelparar som alle har sitt å seie for korleis floka kan løysast, utan at moralen vert for tydeleg. Grisaldo er eit samarbeid som syner kva ein illustrert barneroman kan skape av leselyst, av motivasjon til å utforske samanhengen mellom tekst og bilete, og rom for leik med ord og uttrykk. Ein treng ikkje mykje kunnskap om fotball for å le av det som skjer på ein stadion laga av gjenbrukspapp. Boka skapar glede over høgtlesing, og toler fleire gjennomlesingar både i fellesskap og på eiga hand. Grisaldo handlar om å vere sterk sjølv, men òg om kor viktig det er å spele på lag med andre.
Åpen klasse: sakprosa for barn og unge
Mer enn en klubb av Peder Samdal
Med slagordet til FC Barcelona som tittel og 11 klubber (ikke ulikt 11 spillere på en bane) som utgangsposisjon, inviterer Peder Samdal til kritisk tenkning om fotball, politikk og samfunn, og ikke minst supporternes viktige funksjon. Eksemplene som brukes er mange og varierte. Vi får for eksempel vite bakgrunnen til at Vålerenga er opptatt av rasisme, Odd av miljøet og franske Lyon av likestilling. Og gjennom kapittelet som omhandler Paris Saint-Germain, diskuteres Qatars rolle i fotballverden.
Fotball er verdens mektigste idrett med over 3.5 milliarder supportere, og i denne boka er det nettopp supporternes betydning Samdal bruker som inngang til å diskutere etiske og samfunnskritiske spørsmål. Det er en innfallsvinkel som fungerer godt, blant annet fordi den implisitt også løfter fram leseren. Hendelsene som formidles, og som kan knyttes til de ulike klubbene og til supporternes rolle, både opprører og engasjerer. Framdriften i teksten er god, språket er ledig og kunnskapsformidlingen er overbevisende.
Grisaldo
Bjørn F. RørvikGjør deg klar for tidenes fotballkamp med Reven og Grisungen!
Reven og Grisungen spiller fotball på Reveløkka. Men på stillingen 5-0 har Grisaldo fått nok av Bertil Fox og hans driblinger og scoringer og kjepphøye kommentarer. Han legger opp!
Så hva skal Reven gjøre da, når Dåsemikkelfrøkna kommer og inviterer dem til fotballkamp på Kartongen Arena – hvor det er både tribuner og dommer og premier og til og med en helt ekte svenske? Det blir jo ikke helt det samme med den halvblinde Dåsemikkelbestemora på laget?
Første kamp går skikkelig dårlig. Det ser ut til at Reven må ut og kjøpe spillere ...
Bildebøkene om Reven og Grisungen er høyt elsket av både barn og voksne. Her er det humor og ablegøyer og sprelske figurer i fullt monn. Grisaldo er den fjortende historien om de to kompisene, og nå har forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Per Dybvig tatt dem med over i høytlesningsboka. Det er minst like morsomt, gjenkjennelig og latterspredende.
– Men du er jo Grisaldo! ropte Reven. – Du kan ikke GÅ midt i kampen!
– JEG SKAL ALDRI SPILLE FOTBALL MER! skrek Grisungen. – Bare så du veit det!
– Det skal du vel, det! ropte Reven.
– Nei! hylte Grisungen. – Og i hvert fall ikke med deg! Din tiss og bæsj og promp!
Mer enn en klubb
Peder Inge Knutsen SamdalNominert til Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2022!
Møt 11 klubber som er større enn seg selv.
Al-Ahly
Barcelona
Boca Juniors
Borussia Dortmund
Celtic
Liverpool
Odd
Olympique Lyonnaise Féminin
Paris Saint-Germain
Red Bull Salzburg
Vålerenga
Hvorfor buer Liverpool-supporterne når den britiske nasjonalsangen spilles? Hvilken rolle har Barcelona i den katalanske frigjøringskampen? Hvordan ble Vålerenga en klubb som kjemper mot rasisme? Hva betyr sportsvasking, og hva har det å gjøre med Paris Saint-Germain?
Mer enn en klubb er en bok for alle som elsker fotball og som vil forstå hvor viktig fotball er i samfunn over hele verden.
Boka var nominert til Brageprisen i kategorien Sakprosa for barn og ungdom i 2022.
Skjønnlitteratur
Kniven i ilden av Ingeborg Arvola
Ingrid Arvola tar oss med inn i et landskap langt nord, inne på vidda.
Året er 1859. Brita Caisa ønsker å få en ny start i livet og drar ut for å finne lykken. Med seg har hun sine to sønner, født utenfor ekteskap og med forskjellige fedre. Målet for reisen er Bugøynes, der det skal koke av fisk. Slik starter den historiske trilogien om Brita Caisa Seipajærvi i verket som har fått tittelen Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet.
Omdreiningspunktet i romanen er det ulovlige og lidenskapelige kjærlighetsforholdet mellom Brita Caisa og Mikkel Aska, en gift mann. I noen kapittel sakker forfatteren ned tempoet i fortellingen. Her kjenner leseren på naturkreftene, og boken viser på mesterlig vis hvordan menneskene tilpasser seg årstidene og naturen. Romanen balanserer det barske og harde i naturen og livet og det ømme og fine i kjærligheten mellom Brita og Mikkel. Både naturen og kjærlighetsforholdet er beskrevet med en intensitet som gjør at leseren blir dratt inn i historien, menneskene og landskapet.
Leseren blir raskt fascinert av Brita Caisa og hennes mangefasetterte personlighet. Hun bryter med samfunnets normer og er ikke redd for å ta plass. Hovedpersonen er basert på forfatterens tipp-tipp-tipp-oldemor. Arvola løfter også frem den kvenske og samiske kulturen og gir oss et unikt bilde av en historie som bør få større plass i vår kollektive hukommelse.
Skjønnlitteratur
15 år. Den revolusjonære våren av Vigdis Hjorth
Det mest åpenbare talentet til Vigdis Hjorth tidlig i forfatterskapet var evnen til å skildre brytningene i en ung jentes vei mot selvstendighet. Talentet er ytterligere utviklet her, i formidlingen av de motstridende følelsene til en som prøver å holde igjen en vulkan som ulmer i kroppen.
I «15 år. Den revolusjonære våren» møter vi Paula fra hun er 13. Vi lærer å kjenne mor, far, storesøster, lillebror, besteforeldre, alle sett gjennom Paulas øyne. Det er klassisk Norge anno 1960- og 70-tall; nøysomhet, skiturer, søndagsmiddager, Barnetimen, sommerferier på en enkel hytte, foreldre som ønsker det beste for sine barn, men kanskje er det enda viktigere å beholde en respektabel fasade.
Paula ber til Gud om at alt dette trygge rundt henne skal bestå, inntil vulkanen ulmer for alvor. Hennes observasjoner endrer seg, sterkest symbolisert med reaksjonene på morens skjønnmalende brev til mormoren. Er ikke familiemedlemmene bra nok for moren som de er, hvorfor må hun pynte på virkeligheten? Den kloke konfirmasjonspresten penser henne mot Ibsen og livsløgnene. Skal Paula underordne seg konvensjonene, skal hun konfrontere løgnene, eller finnes en mellomting som balanserer egen verdighet med omgivelsenes forventninger?
Både Paula og leseren er i trygge hender i Hjorths formidling. Hun er stilistisk sikker, komposisjonen sitter som et skudd, og dette er en hovedperson og et miljø som lever sterkt og lenge videre i leseren.
Kniven i ilden
Ruijan rannalla - Sanger fra ishavetIngeborg ArvolaKniven i ilden er en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten.
Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.
Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla - Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de lever i. Brita Caisa var Ingeborg Arvolas tipp-tipp-oldemor. Arvola skriver så en kan lukte blodet etter reinslakten, kjenne smaken av multene, føle kulda fra snøen og varmen fra bålet.
Femten år. Den revolusjonære våren
Vigdis HjorthVigdis Hjorth skriver lysende og innsiktsfullt om et ungt liv, om å oppdage løgn og velge å leve sant.
Det er en rytme i unge Paulas liv som gir barndommen en klarhet – måltidene ved bordet hjemme, skiturene i marka, somrene på hytta, besøkene hos mormor på øya. Mor, far, søster og bror er de viktigste menneskene i livet hennes. Og så har hun Karen, som er bestevenn.
Roen brytes den sommeren Paula oppdager en bunke med brev som moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i dem er ikke til å kjenne igjen, det er fullt av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt.
.............
Da Femten år. Den revolusjonære våren ble lansert i Danmark ble romanen i løpet av få dager anmeldt i alle de toneangivende, danske avisene.
Ja! til Vigdis Hjorths kloke, rørende, tankevekkende og vakre portrett
Vigdis Hjorth pleier å si den ufiltrerte sannheten om familien. Nå ser hun et poeng i å opprettholde livsløgnen for et gjennomsnittsmenneske. Slik starter Weekendavisens Klaus Rothstein sin meget begeistrede anmeldelse. Videre skriver han:
«Det er innebygd et så sympatisk og modig nei! i denne romanen at jeg må bryte ut i et begeistret, bekreftende ja! Ja! til Vigdis Hjorths kloke, rørende, tankevekkende og vakre portrett av Paula."
Og så påpeker han: «Det har det alltid vært Vigdis Hjorts litterære varemerke å få frem sannheten uten filter og ikke være redd for den. Men i denne roman viser hun en ny mildhet, en slags hensynsfull sympati. Det som kunne ha splitte familien til atomer, det som kunne vært en altomfattende og ødeleggende revolusjon, tar til takke med å være en indre overenskomst. Livsløgnen består for familien. Men Paula er fri. [… ] Femten år. Den revolusjonære våren er i all sin behendige korthet (188 sider, ikke et ord for mye, ikke et ord for lite) både et fullt utviklet portrett av en jente og en eksistensiell roman om å finne sin egen kjerne. Det hele er skrevet med et språklig overskudd som får hver setning til å skinne med prosaisk kraft, og på nesten hver side skriver Vigdis Hjorth frem poeng eller funderinger det er verdt å dvele ved. Det er derfor en sann glede å si ja til Paulas nei.”
Hvordan minner er konstruert over og i tid.
I avisen Information oppsummerer anmelder Kamilla Löfström godt:
"Livsløgner, familiehemmeligheter, forstillelse og falskhet er Vigdis Hjorths helt
store tema, og i forlengelsen av disse, de strukturelle hierarki og undertrykkelsen av individet,
som løgnene opprettholder. Slik er det også i hennes nye Femten år. Den revolusjonære våren, som har jenta Paula som hovedperson og filter. Romanen er tett og kompakt fortalt, utspiller seg egentlig kun fra den tiden Paula er ti eller elleve år gammel, til hun er 15, og etter familietradisjon skal konfirmeres. Men det er fortalt med stor tidsmessig avstand, slik at det snarere handler om erindring og tid, det vil si, om hvordan minner er konstruert over og i tid."
Jeg som leser ble helt oppslukt
Kan du huske den dagen da du begynte å føle deg annerledes, er overskriften på Jacob Ørsteds anmeldelse i den danske avisen Berlingske. Videre skrive han:
«Romanens trumfkort er at Vigdis Hjorth har gjort hovedpersonen svært reflektert rundt egen posisjon i familielandskapet. Underveis kjemper hun en stille frigjøringskamp for å bli en selvstendig, ung kvinne gjennom kloke funderinger og overveielser. Det er skrevet så overbevisende at jeg som leser ble helt oppslukt av virkeligheten som utspiller seg inne i hodet til den svært unge kvinnen. Og ikke minst: En bok det er umulig å lese uten å begynne å tenke på egen oppvekst og på hvordan du selv begynte å føle deg merkelig og annerledes enn resten av familieflokken.”
Trekker ned stripe for stripe av det dobbeltmoralske tapetet.
På listen med anbefalte bøker, som borer og gnager i det evig fascinerende ungpikesinnet,
kan du trygt skriv Vigdis Hjorths roman om Paula, melder Politikens anmelder Lise Garsdal.
I Kristeligt Dagblad mener Lotte Kirkeby at hovedpersonen «Paulas coming-of-age er skildret med en fin sanselighet, med stor oppmerksomhet på det gjenkjennelige livet som endrer seg litt dag for dag og gjør hennes verden, hennes bevissthet og dermed også hennes avstand til familien større.»
Videre skriver anmelderen: «Innledningsvis oppleves verden for Paula som en virkelighet i total symbiose. Lykke er
å finne et kratt av modne bringebær. Plukke noen blomster i engen og plasser dem i en vase.
Våkne opp til lukten av mor Rakels nybakte brød. Varme turer om sommeren til bestemors lille hus. Alt meget nøyaktig og poetisk lagt for dagen gjennom Vigdis Hjorths velskrevne penn. I lullende og messende prosa vekkes det snart noe i Paulas sinn. En grad av selvinnsikt og en mørk sky av tanker dreier seg snart om at alle hennes nære relasjoner kanskje ikke er så lykkelige i hverdagen som de ser ut til å være. I stedet for å være en del av felleskapet, begynner hovedpersonen vår å se familiekonstruksjonen fra utsiden.»
"Vigdis Hjorth trekker ned stripe for stripe av det dobbeltmoralske tapetet på veggene, og Paulas konfirmasjon utgjør en tragikomisk kulminasjon i en oppvekst bestående av like deler nedarvede tradisjoner og gledesløs fromhet", påpeker Jyllands-Postens anmelder Henriette Bacher Lind.
I Nordjyske Stiftstidende skriver Bodil Christensen: "Når man leser norske Vigdis Hjorths roman ”Femten år”, står Tove Ditlevsen som en god og eldre venninne til Vigdis Hjorth roman. Hjorth og Ditlevsen har begge et helt spesielt blikk for barnet, som snart skal bli voksent."
På Litteratursiden.dk mener anmelder Barbara Rugholm at romanen er «en meget rørende, stille og klok fortelling om den avgjørende tid, hvor et selvstendig menneske dannes.» Videre skriver hun: «Vigdis Hjorth klarer nok en gang å presentere eksistensielle problemstillinger slik at det gjør vondt, men med en karakteristisk humor som preger forfatterskapet. Hovedpersonens indre monologer løftes av poetiske naturbeskrivelser, som er elegant knyttet til hennes utvikling, akkurat som i Hjorths forrige roman Er mor død. … Romanen utspiller seg i en tid før smarttelefoner og sosiale medier, der løgner flagrer i form av brev, og tenåringer har tid til å se ut i luften og snakke med presten om Kierkegaard og Ibsen. Gårsdagens verden er kanskje borte, men verden ifølge Vigdis er universell, berikende og livskraftig som en femtenåring på en god dag.»
