Cathrine Knudsen er tildelt Stig Sæterbakkens Minnepris 2017

Cathrine Knudsen er vinner av Stig Sæterbakkens minnepris 2017. Prisen er på kr 100.000, og går til en forfatter med «overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter».

Cathrine Knudsen (f. 1970) er fra Drammen, og bor i Vikersund. Hun debuterte med romanen Mulighetene (2005).

Juryens begrunnelse

Forfatterne er våre beste antropologer. Med en setning eller to kan de få oss til å måtte tegne om kartet over det menneskelige vi bærer med oss og mer eller mindre bevisst navigerer etter. I en av de mange passasjene der hun gjør leseren til en bedre kjenner av menneskearten skriver årets vinner av Stig Sæterbakkens minnepris: «Jeg begynner å forstå nå at enhver tilværelse er fullkommen, alltid uten hull. Tilværelsen kan aldri bli større eller mindre, det er bare forskjeller i oppdelingen av verden.»

I forskriftene til Stig Sæterbakkens minnepris står det at «prisen går til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter», og det spesifiseres at «forfatteren bør ha utgitt mellom 2–4 skjønnlitterære bøker». Denne siste spesifiseringen, 2–4 bøker, gir juryen et visst handlingsrom: Den kan, på den ene siden, velge å gi prisen til en forfatter helt i begynnelsen av karrieren, og dermed forhåpentligvis bidra til at hun fortsetter å utvikle sitt litterære talent.

På den andre siden kan juryen også velge å gi prisen til en forfatter som for lengst har vokst ut av karakteristikken «lovende», men likevel ikke fått den oppmerksomheten og bredere anerkjennelsen hun fortjener. Årets pris faller i denne siste kategorien. Da juryen fattet sin beslutning før sommeren stod årets vinner med fire utgivelser, og etter den tid er det blitt klart at hun er aktuell med intet mindre enn to nye bøker i høst.

Det er en stor glede å kunne gi Stig Sæterbakkens minnepris 2017 til Cathrine Knudsen for romanene Mulighetene (2006), De langtidsboende (2008), Jeg kunne vært et menneske (2011) og  Manuell (2014)

Lest under ett, er det fristende å tenke på disse fire romanene som en hemmelig historie om velstands- og velferdsnasjonen Norge fra 1970-tallet og fram til i dag. Der politikere eller historikere gjerne ser samfunnsutviklingen høyt oppe fra mens de suser over tiårene, velger Knudsen seg helt andre og langt mer jordbundne utkikkspunkter. Det kan være et psykiatrisk behandlingssenter eller et slitent pensjonat, en norsk enklave på spanskekysten eller en bomstasjon i Lier. Hun fester det litterære blikket i steder som ikke har noen plass i den konvensjonelle historiens rettlinjede trasé og spør: Hvordan lever man her? Hva innebærer det å være et menneske her?

Et fellestrekk for mange av stedene som dukker opp i Knudsens forfatterskap, er at de gjerne er en slags gråsoner som eksisterer mellom det offentlige og det private, mellom det selvstendige og det forvaltede livet, mellom det som anses for normalt, og det som ikke gjør det. Det litterære blikket har stor oppmerksomhet for den sosiale sammenhengen romanpersonene står i, men reduserer dem aldri til enkle produkter av sine omgivelser: Menneskene er alltid større enn rommene som holder dem på plass.

Knudsen forfølger sine spørsmål med en nysgjerrighet og egenrådighet svært få, kanskje ingen, forfattere i hennes generasjon kommer opp mot. Hun går dit tanken og språket leder henne, og gir leseren den uhyre sjeldne opplevelsen av å lese romaner der ingenting er avgjort på forhånd. Det underliggjørende blikket hun kaster på Norge av i dag, gjenfinner man i de språklige bevegelsene: Hvert avsnitt synes hun å betrakte som en mulighet til å strekke seg mot en ny innsikt i det samfunnet som omgir oss, mot en ny forståelse av de menneskene vi lever her sammen med.

Da gjenstår det bare å gratulere Cathrine Knudsen på vegne av juryen, som har bestått av Inghill Johansen og Hilde Slåtto foruten meg selv, med Stig Sæterbakkens minnepris for 2017.