Jan Roar Leikvoll er tildelt Stig Sæterbakkens minnepris 2013
For hans tre romaner Eit vintereventyr (2008), Fiolinane (2010) og Bovara (2012).
Jan Roar Leikvoll (1974-2014) debuterte med romanen Eit vintereventyr i 2008. Med Fiolinane (2010) og Bovara (2012) stadfesta han at han er ein av dei sterkaste og mest originale stemmene i ny norsk litteratur. Bøkene til Leikvoll er kjenneteikna av eit brutalt, rått, men samtidig vakkert og kjenslevart språk, der yttergrensene av menneskelig erfaring blir portrettert med nådelaus realisme. Leikvoll er ein original forteljar som tør å gå heilt eigne vegar, og for dette har han hausta unison ros frå kritikarar og lesarar. Hausten 2010 blei Leikvoll tildelt Sigmund Skard-stipendet for det som er starten på ein original og viktig forfattarskap.
Juryens begrunnelse:
Det er med stor og oppriktig glede at vi i juryen gir årets pris til Jan Roar Leikvoll.
Hans forfatterskap består av de tre romanene Eit vintereventyr (2008), Fiolinane (2010) og Bovara (2012). Bøkene kan sies å danne en trilogi da de alle følger en utsatt jeg-persons søken, overlevelsesdrift og illgjerninger i miljøer som setter menneskeligheten på prøve, hvis ikke til side. Romanene beveger seg i yttergrensene av leserens forestillingsevne, og har alle en tematikk som frastøter og tiltrekker på fascinerende vis. Bøkene undersøker den ufattelige, men reelle ondskapen mennesket er i stand til å utøve. Men selv etter kroppslig forfall, raserte omgivelser og total ensomhet, slutter ikke håpet å lyse. Dette makter Leikvoll å beskrive med en stødig troverdighet. Leseren stilles til veggs i spørsmålet om hvorvidt vi unner jeg-personene å ha håp. Trilogien fremstår derfor som et nødvendig humanistisk prosjekt.
De tre fablene foregår alle i innestengte verdener, der grenseløse handlinger får utfolde seg i all sin gru. I Eit vintereventyr; en ubestemmelig, inngjerdet leir der hverken voktere eller de voktede unnslipper. I Fiolinane; en postapokalyptisk søppelfylling, der det riktignok er mulig å bare dra og ”bli ein av dei som forsvann”. Men i en sviende het ødemark der katastrofen er altomfattende, er det å unnslippe en utopi. I Bovara; et kloster hvor munkene misbruker de ufrivillig nyankomne, en bestialsk og syndig Edens hage, der jeg-personen Frrok til slutt, som en monstrøs symbiose av Adam og Eva, forlater klosterhagen kledd i en myrdet jentes hår, kjole og grønne sko.
Leikvoll utfordrer leserens grenser for empati, aversjon og moralske spontanreaksjon ved at offeret selv blir en utøver av det han er et offer for. Gutten som ser far slå og tvinge mor til seksuelle handlinger, gjør det samme med sin egen søster i en speilende, forferdelig lek. Ikke nødvendigvis av ondskap, men fordi barnet utforsker den voksne omgangsformen han ser rundt seg. Når bøkene er små, intense mareritt, hva drømmer karakterene om? Jeg-personene i de tre romanene lengter alle etter å bli tatt vare på, å bli sett. Motivasjonen for hvordan de behandler andre, problematiserer forholdet mellom tiltenkt hensikt og faktisk konsekvens. Mens hovedpersonen i Eit vintereventyr vokter en kø med fangede mennesker som skal sorteres, tar han en liten gutt fra en ung kvinne som er på vei inn i leiren. Guttens redning eller tvert imot? Slike situasjoner krever en aktiv oppmerksomhet og stillingstagen fra leseren også fordi de tre romanene er fortalt på et vakkert, poetisk og syngende språk, som gjør forførende estetikk av et frastøtende innhold. Det er en balanseøvelse med mange fallgruver, som banal bruk av klisjeer eller spekulativ forskjønning av menneskers grusomme tanker og gjerninger. Fabelen, frigjort fra konkrete steder og tidsrom, kan romme slikt med hell – og vise til samfunn, miljøer og private sfærer uten å bli en billig og reduktiv allegori. Men å lykkes krever et sjeldent talent, og et finslipt tekstarbeid som disse romanene lyser av.
Jan Roar Leikvoll viser en kompromissløshet med hensyn til tematikk, et repetitivt og svermerisk poetisk språk og ikke minst – å våge å skrive tre bøker som er såpass like i form, språk og innhold. Hans foreløpige forfatterskap er et av de mest gjennomførte og unike prosjektene i norsk samtidslitteratur. Det er med stor spenning vi ser frem til årets utgivelse, Songfuglen, og Jan Roar Leikvolls videre forfatterskap.
Juryen ser fram til at Jan Roar Leikvoll skal skape nye spennande og originale litterære univers. Leikvoll er frå Frekhaug i Nordhordland og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Prisen er juryert og årets jury har bestått av: Ane Nydal (kritiker), Markus Midré (forfatter) og Nina Ewart (bibliotekar).
Stig Sæterbakkens Minnepris
Stig Sæterbakkens Minnepris deles ut årlig. Prisen på kr.100.000 går til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter, og forfatteren bør ha utgitt mellom 2-4 skjønnlitterære bøker. På samme måte som Stig Sæterbakken gjorde mye for å hjelpe fram unge forfatterskap, er vår intensjon at denne prisen vil kunne gi et allerede lovende forfatterskap, mulighet og tid til å utvikle seg.
Prisen er åpen for alle sjangre innenfor det skjønnlitterære feltet, og krever ingen forlagstilhørighet