Victoria Kielland er tildelt Stig Sæterbakkens Minnepris 2021

Victoria Kielland debuterte i 2013 med kortprosasamlingen I lyngen, for den ble hun nominert til Tarjei Vesaas-debutantpris. Hun har senere utgitt Dammyr (2016) og Mine menn (2021). For Dammyr ble Kielland ble nominert til Ungdommens Kritikerpris og av Forfatterforeningens litterære råd tildelt hovedstipendet av Bokhandelens forfatterstipend.

Juryens begrunnelse

Et sted i essayet «Om skrivaren» hevder Tarjei Vesaas at litteratur «ikkje [skal] skrivast så det blir skjøna med kaldt hjarte». For Vesaas var litteraturen mer følelse enn forklaring, og for å kunne åpne leserens «hemmelege rum» må det også eksperimenteres, mente han: «Søking framigjennom etter nye uttrykksmåtar lyt her vera». Et av målene med Stig Sæterbakkens minnepris er å synliggjøre forfatterskapene som foretar slike søk, de som i jakt på det Vesaas kalte «rørsle og livs-kim» tør å trå utenfor den norske normalen. 

Årets prismottaker er en slik uredd og utprøvende forfatter. Siden debutboken har hun markert seg som en av sin generasjons mest særegne stemmer. Etter tre utgivelser har hun allerede en stil som får kritikere til å definere henne med hennes eget etternavn, en ære som stort sett er forbeholdt langt mer berømte forfattere: i Klassekampens anmeldelse av prismottakerens nyeste bok omtales setningene hennes som «gjenkjennelig kiellandske».    

Juryen er glad for å kunne annonsere at Victoria Kielland i dag mottar Stig Sæterbakkens minnepris 2021 for I lyngen (2013), Dammyr (2016) og Mine menn (2021).

Den aller første setningen i Kiellands debutbok, prosasamlingen I lyngen, setter tonen for et forfatterskap som kanskje først og fremst må betegnes som sansende: «Kroppen er åpen». Det egne ved Kiellands universer blir tydelig etablert allerede her. Hun er en kroppens og kjærlighetens forfatter, som skriver fram både forelskede og forkrøplede sinn med en usedvanlig åpenhet. I lyngen oppholder seg mellom hud, pels og lyng, og den karakteristiske, gjentagende stilen skaper et rom der dyr, menneske og natur går over i hverandre. Språket er statisk, men suggererende, og samtidig skriver Kielland seg inn mot et kulturelt ubehag. De mange beskrivelsene av kropper som «glinser», «surkler», «flasser» og «klistrer» bærer bud om en forfatter som ikke skyr unna kjødets skrøpelighet.

Kiellands varme for mennesker og fenomener som kan oppfattes som latterlige eller ekle, gjør seg også gjeldende i hennes to romaner. I Dammyr er det tenåringsjentas voldsomhet og vulgaritet hun tar for seg, personifisert i den hvileløst lengtende Aurora i Fredrikstad, Kiellands hjemby. To reelle, historiske kriminalsaker flettes dessuten inn her. Man skulle kanskje ikke tro at en roman som åpner med en tenåringsstormfull onaniscene i et parkeringshus skulle vise seg å være en slags true crime, men Dammyr demonstrerer Kiellands virtuose evne til å innlemme alt. Også i romanen som utkom i vår arbeider Kielland med forelegg. Mine menn presenterer fortellingen om Belle Gunness fra Selbu i Trøndelag, som utvandret til USA i 1881. Som reell historisk skikkelse er hun kjent for å ha myrdet over tredve mennesker, de fleste av dem menn og friere, men i Kiellands versjon er det ikke drapskvinnen Belle, men følelsesmennesket, som står i sentrum. I denne romanen demonstrer Kielland hvilken språkskulptør hun er blitt; Belles indre trykk og begjær vrenges ut i en manende, intens prosa. Det vibrerende språklige drivet i Kiellands tekster svarer til det voldsomme i det hun skildrer. Som forfatter interesserer hun seg for mennesker som på ulike vis «driver det for langt», enten det er ungjenter med underliv som banker i utakt med hjertet eller massemordersker med rungende, indre skrik.

Nye forfattere skal tro at de bringer med seg noe nytt til litteraturen, skriver Vesaas i det tidligere nevnte essayet: «Det må finnast slike. Dei held diktninga i live». Å påstå at pulsen i de «kiellandske setninger» har gitt norsk litteratur nytt liv er faktisk ingen overdrivelse. I den norske prosaens blodomløp har dette forfatterskapet etablert sin helt egensindige åre. 

Juryen har bestått av Carina Elisabeth Beddari, Thomas Lundbo og Ingrid Svennevig Hagen. Vi gratulerer Victoria Kielland med Stig Sæterbakkens minnepris 2021!