Blant knokler og hodeskaller prøver Lucie å beholde både vettet og livet. Når det viser seg at Tilly er forsvunnet, søker Lucie trøst i Lars. Men fremdeles får hun ikke fred for tanken om at nattmannen må være faren hennes. På ny tar hun mot til seg og oppsøker ham på Nordnes.
Han slo ut med en hånd. "Det gjør meg vondt å høre historien din. Men du tar feil. Jeg har ingen datter. Hvis jeg hadde hatt det, hadde hun vært like dårlig stilt som jeg er. Hun kunne ikke ha gått på Torget og kjøpt fisk, for hadde noen solgt henne noe, hadde de blitt brennemerket selv. Folk ville ha spyttet etter henne og kalt henne rakkerunge. Hun hadde mistet alle muligheter til et anstendig liv. Et liv i fattigdom er bedre enn et liv som en levende død."
Tårene rant nedover kinnene hennes. "Vil du fremdeles ikke ha meg?"
