Hun var farens blåmånepike – og hun elsket hans historier, skatter og hemmeligheter fra de syv hav.
Bergen, 1949. I Nøstegaten 43 har søstrene Erle og Nora en trygg og god oppvekst. Men da faren dør av tuberkulosen han pådro seg som krigsseiler, endres alt. Med storebror til sjøs må pikene ta mer ansvar hjemme. Moren krever at Erle slutter på skolen for å finne seg arbeid. Skrekken er å måtte slave på sardinfabrikken fra morgen til kveld –mens drømmen er en fremtid på et av de stilfulle varehusene i byen.
Moren møtte Erles blikk. «Reinert skal få bli student på det nye universitetet i Bergen. Slik at han også kan bli noe. Han er vårt håp. Og dere piker må dessverre ut og tjene penger.»
’Også kan bli noe’. Slik som slekten på farssiden. De var noe. De var rike og respekterte.
«Dere to trenger ikke mer utdannelse enn pliktskolen, for dere skal bare gifte dere og bli husmødre.»
«Men tante Bertine arbeider,» hvisket Erle. Gråten satt i halsen, og hun ble varm av skam da hun innså at den ikke var for hennes far, som lå under jorden. Klumpen skyldtes frykt for forandringene som ventet.
