«Jeg er din egentlig mor. Du er datteren min. Jeg … vi … ga deg navnet Emma.» Sannheten føles som en lettelse for Elle. Den gir henne svaret på hvorfor Nora har vært så avvisende og kald. Men den første, umiddelbare overraskelsen blir raskt avløst av undring. Hva om faren ikke er hennes egentlige far? Og Edvard, hva om han ikke er broren hennes?
«Husker du at du sa til meg: Vi ga deg navnet Emma,» sa Elle da de satt på hver sin side av bordet. Hun ivret etter å få svar, men innerst inne var hun også redd for at sannheten kunne være smertefull.
Alma ble alvorlig, og Elle la merke til at hun skalv på hendene da hun skjenket kaffe i de to små koppene. «Ja, det gjør jeg.»
«Hvem er vi, Alma?»
