Flora opplever sitt livs mareritt. Sønnen har forsvunnet i elven, og letingen er resultatløs. Hun holder ikke ut tanken på at hun kanskje har mistet enda et barn.
Varme hender la seg om skuldrene hennes.
– Vi finner ham, hvisket tanten. – Det er jeg sikker på.
– Å, tante, jeg vet ikke. Det har gått så lang tid nå. Det blir mørkt snart. Flora så fortvilet på solen, som snart var bak fjellene. Mørket kom sigende på.
Flora møtte blikket til Margareth. Det var fullt av medlidenhet.
